En ting som alltid irriterer meg så grenseløst er når jeg kommer over kommentarer av typen. “Åh! Tenk å være blogger. Å kunne leve av å reise rundt, ta bilder av seg selv og ha det gøy. Å få masse ting gratis uten å måtte gjøre en dritt for det.” Ordet blogg har fått en slags negativ klang i dagens samfunn. Gjerne fordi det første man tenker på er slike typiske “rosabloggere”. En kategori jeg er litt redd jeg også faller under. Jenter med et stort oppmerksomhetsbehov som skriver om rosa og meningsløse ting. Vel, bare fordi noe (i enkeltes øyne) er meningsløst betyr ikke at det er noe lettere.

Å blogge er kanskje verdens mest undervurderte “yrke”. Jeg skriver yrke i gåseøyne fordi de aller fleste som blogger ikke kan leve av det og dermed er det vel egentlig en hobby. Det er allikevel noen få som har blogging som yrke og det er vel ikke til å komme bort ifra det at mange av oss hobbybloggere ønsker akkurat dette. Å kunne leve av hobbyen vår som vi elsker men som er så ekstremt mye mer tidkrevende enn folk ser ut til å tro. Derfor blir jeg så ufattelig irritert av disse kommentarfelt know it allene som mener at blogging er bare fjas og gøy. Og at de få som faktisk tjener penger på det ikke fortjener det. Idiotene kan umulig ha sett hvordan dagens moteblogger ser ut. Eller, problemet er vel strengt tatt heller det at de aldri har prøvd det selv. Det blir som alle disse ølfjottene som mener de selv kan spille bedre fotball enn gutta i Premier League. Ja om det nå er så enkelt, hvorfor gjør ikke du det da? Continue reading

Bare to av verdens mange i-lands problemer, jeg vet, men det forandrer ikke faktum at det fortsatt er skikkelig frustrerende. Utsagnet har jeg opprinnelig fra en jente jeg følger på Instagram og jeg synes det var ganske lol, men også story of my life så klart. Hvorfor er det slik at enkelte ting bare baller på seg som en snøball i full fart ned en bakke (magefett og cellulitter) mens andre ting nekter å vokse og har til og med begynt å krympe ganske heftig den siste tiden (bankkonto, hudens elastisitet og antall Instagramfølgere). Akk om jeg kunne miste rumpefett og grevinneheng som jeg mister følgere på Instagram! Continue reading

Jeg elsker Photoshop! Det er kanskje ikke helt legitimt å si det fordi Photoshop er noe vi gjerne forbinder med juks og fanteri. Med overredigerte, syltynne modeller. Med uoppnåelige skjønnhetsideal og med dårlig selvtillit. Men jeg sier det nå igjen, jeg elsker Photoshop. Jeg er ennå helt ny og det meste det framstår som ganske gresk for meg ennå, men jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg at det er det er den ultimate lekeplassen for en kreativ person som meg selv.

Jeg er litt som et lite barn i en godeributikk inne i Photoshop. Alt skal prøves, og ja, det blir kanskje litt mye av det gode innimellom. Men sånn går det når du slipper løs barnet i godterisjappa. Kunstneren i meg storkoser seg, men en annen del kjenner på en slags snikende dårlig samvittighet. En ting er flat lays og produktbilder, en annen ting er bildene av meg selv. Er det egentlig innafor å spraymale rosa hår på seg selv? Burde jeg kanskje bare la den kvisen være der? Kanskje ikke duse ut “fregnene” (melasmaen) så mye. Jeg har jo tross alt kviser og fregnete hud på ekte. Det er jo sånn jeg ser ut. Det evige spørsmålet melder seg. Truth or beauty? Pynte litt på sannheten i estetikkens navn, eller vise “the ugly truth”. Continue reading

Noe av det som er aller vanskeligst for meg når det kommer til blogging er det å holde meg til en spesiell nisje og en spesiell stil. Jeg er over gjennomsnittet glad i å eksperimentere og går egentlig ganske fort lei av ting. Jeg ønsker hele tiden å prøve ut nye ting. Det høres kanskje litt rart ut men jeg går så fort lei av min egen stil. Da jeg var yngre hadde jeg gjerne en ny hårfarge annen hver uke og klesskapet mitt var til enhver tid overfylt av klær i ulike stiler som overhodet ikke matchet. En uke ville jeg være boho, den neste rock chick. Jeg er kanskje blitt litt flinkere, eller kanskje bare latere fordi jeg har hatt samme hårfargen i flere år nå og selv om jeg ikke helt kan kalle meg minimalist ennå får klesskapet vesentlig mye mindre påfyll nå enn før. Likevel sliter jeg fortsatt med å holde meg til en stil. Spesielt her på bloggen. Burde jeg forandre designet? Skulle jeg kanskje hatt lysere bilder? Eller mørkere? Mer farger? Mindre kontrast? Burde jeg skrive mer om trening? Hva med en oppskrift på min nye sunne favorittsnacks for tiden, ristede kikerter? Burde jeg skrive dypere innlegg? Delta mer i samfunnsdebatten?

Mote, hår og skjønnhet er bare en veldig liten del av det jeg interesserer meg for. At jeg har valgt å fokusere i den retningen er egentlig helt tilfeldig. Jeg liker mote, men jeg kan ikke si jeg brenner for det. Jeg elsker det kreative ved styling men jeg er ikke akkurat noe stilikon som finner opp kruttet med hvert antrekk. Ikke har jeg budsjett til å komme med noe nytt hver uke heller. Nei, det finnes så mange andre som gjør dette så utrolig mye bedre. Jeg kjenner det irriterer meg litt at jeg tenker sånn ford det er veldig sort/hvitt, men jeg tenker det likevel. Kan jeg ikke bli best i det jeg gjør er det ingen vits å gjøre det uansett. Dette gjør at jeg tviler på om det i det hele tatt er noe poeng for meg å ha en blogg som fokuserer på “mote”. Continue reading

Jeg tror det var Albert Einstein som sa “If a cluttered desk is a sign of a cluttered mind, of what then is an empty desk a sign?” Eller noe I den duren. Jeg liker å bruke denne mot min noe mer organiserte samboer, men sannheten er at her i huset kunne både spisebordet (som for tiden brukes som arbeidsplass) og hjernen veldig gjerne vært litt tommere.

Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg føler at jeg står overfor så mange valg. Et skikkelig luksusproblem egentlig, men det gjør det ikke noe enklere. Å ta avgjørelser er nemlig ikke min sterkeste side. Jeg vil aller helst gjøre alt, eller ingenting. Det er så mye jeg vil, og det er samtidig så lite. Ta denne bloggen for eksempel. En ting er at jeg aldri blir fornøyd med det jeg gjør, en annen ting er at jeg føler det er så mye jeg skulle gjort annerledes, men jeg aner ikke hvordan. En litt kjip del med å bli eldre (og dermed “klokere”) er at man innser hvor lite man egentlig vet. Når man er yngre er man så skråsikker på at den måten man selv ser livet på er den riktige og at man kan klare alt selv, men jo eldre man blir jo mer innser man at man egentlig ikke vet en dritt. Spesielt ikke hva det er man egentlig vil med livet sitt. Continue reading

Long time, no update…igjen. Da jeg endelig fikk ny MacBook i hus etter min forrige PC døde, var det min tur å bli slått ut av århundrets virus. Det er mildt sagt ikke noe særlig å ligge med omgangssyken, 40 i feber og 30 grader ute (og 40 inne!) men nå er jeg endelig såpass ok at jeg har kommet meg ut av horisontalen og sånn halvveis opp i sofaen.

Jeg har naturlig nok ikke fått jobbet noe de siste dagene, men det lille erfaringen jeg har gjort meg til nå med min nye Mac virker veldig lovende. Jeg har aldri vært noe særlig interessert i tekniske duppeditter og foretrekker å bruke minst mulig penger på slikt. I tillegg har jeg en stygg tendens til å ødelegge alt teknisk jeg omgir med med (digitalt destruktivt syndrom). Derfor kjøpte jeg i sin tid en Chromebook av billigste sort. En Chromebook er egentlig ikke en PC men mer som et nettbrett med tastatur. Det er svært lite avansert en kan gjøre på den, og det går ikke an å laste ned noen programmer. Det var ikke noe problem fordi jeg skulle bare bruke den til å surfe på nett uansett, og en Chromebook kan ikke ødelegges i følge min samboer (nå er det visstnok akkurat det jeg har gjort da, men..).

Jeg hadde virkelig bare tenkt å bruke Chromebooken til nettsurfing men for litt over et år siden fikk jeg det for meg at jeg ønsket å starte en blogg. Jeg hadde egentlig aldri i verden trodd at jeg skulle gjøre noe sånt. Jeg hadde selvfølgelig alle unnskyldninger klare. Jeg er alt for gammel, jeg er ikke flink nok til å ta bilder, det ser jo helt latterlig amatørmessig ut, jeg er lubben og ufotogen, er ikke blogging litt “ut”?, jeg bor på verdens kjedeligste plass, hva skal jeg blogge om liksom?, osv. Samtidig er jeg også litt fan av “The obstacle is the way”. At det man ser på som hindringer egentlig bare er utfordringer og om man klarer å komme over disse har man en fordel over andre. Nesten som jo flere hindringer, jo bedre. Jeg mener, om du er 1,75, dødslekker, bor i Paris og har en fotograf kjæreste er sikkert veien til mange følgere på Instagram kortere, men hvor er vekspotensialet i det? Continue reading

Jeg tror alle som noen gang har prøvd å holde i gang en blogg har kjent på følelsen. Følelsen av å være sliten, umotivert og fullstendig tom for inspirasjon. Følelsen av at uansett hva man prøver å skrive om så blir det bare feil. Følelsen av et press for å prestere mer, men fullstendig manglende energi til å klare å gjøre noe med det. Følelsen av stress. Forsåvidt så tror jeg nok at de aller fleste har kjent på dette, blogg eller ikke. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en guide om hvordan stresse mindre. Det må jo være interessant i disse eksamenstider tenkte jeg. Problemet er bare at vi lever i 2017 og om vi skulle trenge tips om hvordan stresse mindre, er vi kun et tastetrykk unna å få de aller beste rådene fra de fremste ekspertene på tema. Min velmente, men flåsete “guide” føltes plutselig veldig lite viktig. I tillegg er jeg en skikkelig stressguri selv, så jeg vet ikke helt hvor troverdig det ville blitt. Jeg har en tendens til å kjøre meg skikkelig hardt, for så å gå helt i kjelleren. Nei, jeg er nok dessverre ikke rette personen til å belære andre om hvordan de skal takle stress.

Det er egentlig litt ironisk at selv om vi aldri har hatt bedre tilgang på informasjon om hvordan stresse mindre, har vi likevel aldri vært mer stresset. Det er som jo mer vi prøver å stresse ned, jo verre blir det. Det finnes mange tips om hvordan man kan lære seg å takle stress bedre. Alt fra de som faktisk kan hjelpe som trening, pusteøvelser, yoga, meditasjon. Dette funker til en viss grad, men det må trenes på over tid. Til de mer flåsete som drikk en kopp te, eller gå på spa (veldig lett når man er dritstressa). Likevel kan jeg ikke unngå å tenke at det må jo være en grunn til at vi stresser sånn. Hva med å finne denne grunnen og gjøre noe med den? Continue reading

Tidligere i uken var jeg en tur i Oslo og traff min vakre bloggkollega Nnenna (sjekk ut bloggen hennes HER) for å teste ut en behandling som dere kommer for å få høre mer om senere. Det som slår meg hver gang jeg er i Oslo er hvor lite jeg faktisk kjenner byen, til tross for at jeg er der ganske ofte. Jeg finner stadig nye perler. Denne gangen gikk jeg rett på verdens kuleste lille galleri. YellowKorner er visst et fransk konsept som nå har åpnet i andre etasjen til den minst like kule interiørbutikken Milla Boutique på Aker Brygge. YellowKorner har fotokunst innenfor flere ulike kategorier, alle veldig stilige, men det var mote kategorien jeg virkelig falt for. Jeg elsker mote og jeg elsker kunst så dette var helt perfekt for meg. Det beste av alt var at prisene her ikke var alt for ille heller. Hit skal jeg definitivt neste gang jeg trenger noe å henge på veggen hjemme. Continue reading

Det er noe litt vemodig med å komme hjem igjen etter en reise, men når man kommer hjem til over 20 grader og sol er det nesten som ferien fortsetter. Jeg har vært skikkelig lat de siste dagene og har stort sett ligget strak ut, lest Harry Hole og drukket Prosecco. Jeg har slitt veldig med motivasjonen til å skrive lengre innlegg en god stund nå så litt ferie fra alt var “just what the doctor ordered”. Nå er det derimot tilbake til virkeligheten og forhåpentligvis vil motivasjonen komme sigende etterhvert.

En plass jeg ikke mangler motivasjon derimot er på shoppingfronten. Jeg har så lyst til å oppgradere garderoben litt men jeg og årets sommertrender er ikke den beste matchen ser det ut som. Jeg kjenner jeg er litt lei av de sedvanlige skinnyjeansene men disse buksene som er så populære for tiden og som ser så bra ut på andre får meg til å se ut som en sopp. De kledde meg ikke sist de var in (som awkward tolvåring), og de kler meg ikke nå heller. Apropos jeans og trender. Kunne du tenkt deg å slenge deg på denne? Tror ikke jeg vill følt meg helt trygg på gata med den der gitt. Nei, jeg får vel heller satse på noen nye accessories fra eBay som er min go to plass når jeg trenger noe jeg ikke kan finne andre plasser. Har dere noen tips for å sprite opp en litt kjedelig garderobe?

Continue reading

“The War of Art” av Steven Pressfield er en bok jeg leste først for litt over et år siden, da jeg var helt i startfasen av å starte en blogg. For meg var det å starte en blogg ingen enkel ting som jeg bare gjorde sånn helt uten videre. Jeg måtte kjempe mye med meg selv fordi A: Jeg hadde ingen erfaring og følte absolutt ikke at det jeg gjorde var i nærheten av bra nok. B: Jeg var livredd for at folk skulle dømme meg som selvopptatt og (skrekk og gru) litt dum. Og C: At jeg kom til å drite meg så fullstendig ut med det amatørmessige arbeidet mitt at jeg rett og slett kom til å dø av skam.

Sannheten er at jeg var ikke “bra nok” og at det helt sikkert vil være folk der ute som dømmer meg, men at disse grunnene egentlig bare er teite unnskyldninger og ingen legitim grunn til å ikke gjøre noe man liker. “The War of Art” hjalp meg med disse “du er ikke god nok og du kommer til å drite deg ut” tankene. Den tar for seg de vanlige fallgruvene vi mennesker ofte havner i når vi prøver å starte et nytt prosjekt. Den såkalte motstanden (restistance). Eksempler på motstand kan være å utsette (jeg gjør det når jeg har blitt litt flinkere), å miste litt interessen eller motivasjon (det er nå egentlig ikke så viktig), distraksjon (ooh, må bare se the Kardashians først), unnskyldninger (det passer litt dårlig akkurat nå) tanker om at man ikke er bra nok, at det aldri kommer til å funke uansett, latskap, skrivesperre, nerver osv. Det er utrolig hvor flinke vi kan være å finne på unnskyldninger for å ikke gjøre det vi innerst inne vet er bra for oss og kan føre til personlig vekst. Continue reading