I dag er verdens internasjonale kvinnedag, så gratulerer til alle dere kvinner der ute. Gratulerer til alle menn også forsåvidt. Om en egen dag for kvinner er nødvendig eller om det i det hele tatt har noen virkning er en debatt andre får ta. At feminisme er skikkelig trendy for tiden derimot er ikke til å komme bort fra og det gleder meg å se at kvinner, både unge og gamle, og ikke minst media, er opptatte av kvinners rettigheter også andre dager enn 8.mars for tiden.

Feminisme er et litt sårt tema for enkelte (kanskje spesielt menn?) og dessverre er det slik at ting som man selv tar som en selvfølge ikke er like naturlig for andre. Spesielt den siste tiden har det kommet fram at det fortsatt finnes endel steinalder meninger der ute. Det tror jeg alltid det vil gjøre, men ting som #metoo har vist at det går framover her i samfunnet og at vi er på rett vei. Allikevel synes jeg vi har et stykke å gå fordi på meg virker det ikke som vi helt har forstått hva feminisme dreier seg om.

Noe av det som gjør at menn går litt i forsvar når det snakkes om feminisme er at måten vi snakker om det på setter kvinner og menn opp mot hverandre. Ja, det finnes endel menn med dårlige sosiale antenner der ute. Det finnes også menn med ganske dårlig kvinnesyn og selv om jeg ønsker å tro de er i mindretall, tror jeg samtidig at de er flere enn vi liker å innrømme. Vi kan dessverre ikke tvinge våre meninger på andre, men kanskje vi kan prøve å forstå. Dessverre er vi mer opptatte av å peke fingre og skylde på hverandre. Menn er håpløse svin, kvinner er hysteriske etc. Jeg mener som vanlig at det aller viktigste er å gå i seg selv. Hvilke fordommer (bevisste eller ubevisste) har vi selv overfor både det motsatte kjønn og vårt eget?

“Vi kan dessverre ikke tvinge våre meninger på andre, men vi kan prøve å forstå.

Kvinner er kvinner verst sies det og på mange måter stemmer det. Vi klager på at kvinner tjener mindre enn menn (med full rett), men det viser seg at også kvinnelige grundere som i større grad har mulighet til å påvirke egen lønn også tjener mindre enn sine mannlige medgrundere. Kan det ha noe med at vi kvinner har vanskeligheter med å se vår egen verdi? Vi klager også over menns kvinnesyn samtidig som vi fordømmer våre medsøstre for å ta andre valg i livet enn det vi selv har gjort. Er det også kanskje bare et resultat av manglende evne til å se vår egen verdi?

“Vi klager over menns kvinnesyn samtidig som vi fordømmer våre medsøstre fordi de har tatt andre valg enn oss.”

En annen ting er debatten som raser om tradisjonelle feminine og maskuline verdier kun er sosialt konstruert eller om biologi har en finger med i spillet. Skremmende mange unge menn ønsker kvinnen ut av arbeidslivet og tilbake til kjøkkenbenken og elsker å bruke “naturen” som argument. Midt oppi all denne debatten virker det som absolutt alle har glemt en ganske viktig ting. Vi er alle mennesker. Mennesker med ulike følelser, håp, drømmer og ønsker for livet og framtiden. Det er mulig vi er ulike, men innerst inne er vi ganske like allikevel. Vi ønsker å bli sett for den vi er. Vi ønsker å bli respektert, hørt og forstått. Vi ønsker oss friheten til å leve livet som den vi er og ikke minst ønsker vi å føle en slags kontroll i en ellers kaotisk og ukontrollerbar verden. Kanskje er det sånn at menn som ønsker kvinner tilbake på kjøkkenet egentlig bare ønsker å ta tilbake en følelse av kontroll i en verden hvor de har mistet seg selv og sin følelse av maskulinitet i et samfunn som fortsatt anser den sterke, beskyttende og suksessfulle (rike) mannen som det eneste av verdi?

“Kanskje er det sånn at menn som ønsker kvinner tilbake på kjøkkenet bare prøver å kompensere for en manglende følelse av kontroll i eget liv.”

Den debatten hvor vi peker fingre mot hverandre og forteller andre hvordan de skal være funker ikke. Den får oss ikke videre. Jeg tror begge kjønn må begynne med å lære oss empati. Ordentlig empati. Slik man får når man faktisk lytter til hverandre og prøver å forstå. Vi kvinner må også begynne å ta tilbake vår egen makt. Begynne å forstå vår verdi. Når man godtar en spesiell type oppførsel fra en mann handler det dessverre ikke bare om grisen. Jeg unnskylder på ingen måte menn som går over streken, men om vi kvinner bare ler bort en full manns forsøk på å tafse på byen er vi med på å opprettholde problemet. Det er mulig jeg får pepper for dette og jeg mener det ikke vondt og vet det kan være vanskelig, men om vi kvinner ikke behandler oss selv med respekt vil ikke menn gjøre det heller.

“Vi vil aldri bli behandlet med respekt om vi ikke først behandler oss selv med respekt.”

Kvinner, menn, hen, hun eller han. Vi er alle mennesker. Vi har alle rett til å bli behandlet bra og med respekt uansett hva vi interesserer oss for, hvordan vi ser ut, hva vi interesserer oss for, hvordan vi går kledd, om vi velger å være hjemme med barn eller jobbe, om vi ønsker barn eller ikke. Vi har rett til å få være den vi er. Å ikke bli dømt for å ikke passe inn i et kjønnsrollemønster andre ønsker å presse på oss for å prøve å kontrollere sin egen angst i forhold til verden og hvordan den burde være. Det er ikke en kvinneting. Det er en menneskelig ting.