Om personlig stil

Hver gang jeg drister meg til å logge på fjesboka (noe som er sjeldnere og sjeldnere for tiden) blir det veldig klart for meg at verden er full av mennesker som ønsker oppmerksomhet. Jeg mener ikke at det er noe galt i å ønske seg oppmerksomhet, det er faktisk helt naturlig, men det er måten det blir gjort på som gjør meg så matt. Dumme clickbait overskrifter, “spennende” webinarer som lover deg å bli den neste JK Rowling, men som etter to og en halv time bare har reklamert for titusenkroners programmet sitt som du skal få til bare fem tusen, men du må være rask for det er bare tre plasser igjen (yes, been there and don’t bother), artikler med et så merkelig språk at du skjønner at det ikke har vært mennesker involvert da det ble skrevet, bloggere jeg ikke kjenner som ønsker å fortelle meg hva de gjorde i helgen (why would I care?) fake news, kattevideoer, spenstige jenter i trange tights som squatter med ræva rett i kamera og mye annen dritt. Aldri før har flere kjempet om oppmerksomhet på en så liten plass. En oppmerksomhet som nå for tiden ikke bare er vanskeligere å skaffe seg, men som også har blitt mye tøffere å holde på.

Jeg sier ikke at alt som postes på Facebook er dritt, men mye kvalitetsinnhold forsvinner i all dritten. Jeg vet mange vil være uenige, men jeg nekter å tro at man må være naken eller bruke overskrifter som: “Vi gjorde det på dassen på TGI Fridays” (gørrkjedelig innlegg om at du og venninnen din sminket dere på dass) for å lykkes som blogger/innholdsskaper i dag. Måten noen gjør det på i dag fører kanskje til kortsiktige klikk, men å bytte selvrespekten for et par hundre klikk er i mine øyne en svært dårlig deal. Hva med å heller….wait for it…bli flink til det du gjør før du begynner å rope så høyt?

Det er ingenting i veien med å være nybegynner. Jeg har stor respekt for folk som tør å vise verden hva de gjør selv om de kanskje ikke har mestret det helt ennå (meg selv inkludert), men vær så snill å ikke pakk det inn med billige triks for å tvinge andre til å gi deg den oppmerksomheten du føler du har krav på. En mye bedre måte å skaffe seg denne oppmerksomheten på og som ikke skader deg på lang sikt er å skille seg positivt ut fra mengden. Det som slår meg når jeg scroller nedover fjesboka er at det verste er ikke alle rumpene og all utleveringen. Det verste er at jeg har blitt vant til det. Akklimatisert. Det skal mere til enn en toppblogger som legger nytt gulv eller whatever i bare puppene før jeg gidder å så mye som løfte et halvt øyelokk. Seen it all before, seen it all before, seen it all before.

” Det skal mer til enn en toppblogger med store pupper som legger gulv i bar overkropp før jeg gidder å løfte et halvt øyelokk for tiden.”

Fotografen Chase Jarvis som jeg følger på YouTube sier det så fint. For å lykkes i dag er det ikke nok å være best, du må være best og annerledes. Å være best er kanskje ikke like målbart når det kommer til kreativitet som til sportsresultater f.eks, men det samme gjelder der som med alt annet. Med mye trening over tid vil man bli bedre og bedre. Det vet vi. Men hvordan blir man egentlig annerledes?

Tidligere tenkte jeg at å skille seg ut var enkelt, man trengte bare være seg selv. Dessverre har det vist seg at ved å være meg selv, er jeg fortsatt helt lik absolutt alle andre kreative på Insta. Noe som er litt rart i og med at jeg stort sett følte meg som en alien som hadde havnet på helt feil planet under hele oppveksten (og fortsatt gjør det til tider). Nå ser jeg at all tenåringsangsten jeg følte var totalt bortkastet. Jeg skulle muligens ha vokst opp i Brooklyn og ikke i Nord Norge, men Internettet har gjort meg klar over en ting. Det er tusenvis, ja kanskje millioner av andre, akkurat som meg. Jeg lover, hver eneste gang jeg har hatt en original, kreativ tanke har det vist seg at noen andre allerede har gjort akkurat det samme. Selv om det egentlig er en litt fin tanke at det er andre som meg der ute betyr det også at kampen om oppmerksomheten blir desto hardere.

“Nå innser jeg at all tenåringsangsten var totalt bortkastet.”

Det er ikke bare bare å komme opp med kruttet hver dag. Ikke bare skal man produsere noe som er så bra som man føler man får til for øyeblikket, men det skal også fenge. Det skal gjerne skille seg ut, inspirere kanskje til og med provosere litt og fange oppmerksomhet. Det er ikke enkelt å skape slikt innhold og de aller fleste får det kanskje bare til en sjelden gang i løpet av livet. Jeg har kanskje på en måte vært heldig, selv om jeg selv ser på det som en forbannelse i blant. Jeg er altså “velsignet” med et hode som går i hundreogti (jada jeg vet det skrives 110) kilometer i timen og bringer fram nye, banebrytende ( i alle fall i eget hode) ideer til enhver tid. Jeg har ikke tall på hvor mange geniale oppfinnelser jeg har kommet opp med i løpet av mitt liv bare for å google det og finne ut at den geniale oppfinnelsen allerede har blitt funnet opp av noen andre.

“Jeg har ikke tall på hvor mange nye oppfinnelser jeg har kommet opp med bare for å finne ut at det allerede har blitt funnet opp av noen andre.”

“Du er ikke den første i verden til å ha disse tankene” sa søsteren min til meg en gang vi diskuterte livet og døden og verdensrommet og slike ting man gjerne diskuterer over et par glass vin. Neida, men det er jo fortsatt jeg som tenker dem. De er i mitt hode og plager meg og det faktum at en eldgammel filosof har tenkt dem før meg gjør det ikke enklere. Slik er det også med bildene og tegningene mine. Mens jeg strever med å finne min helt personlige stil innser jeg at “personlig stil” kun er en blanding av alle inntrykkene jeg har hatt i mitt liv. Min personlige stil er et resultat av tusenvis av kunstnere som kom før meg, jeg har blitt påvirket, men det er fortsatt min stil.

Min stil, slik den er i dag er et resultat av å ha studert og til tider regelrett kopiert andre kreative som jeg beundrer. Måten jeg lærte meg flatlays på var ved å herme etter andre og jeg gjør det fortsatt. Ser jeg et flatlay jeg liker på Pinterest går jeg gjerne inn for å reprodusere flatlayet akkurat lik som det på bildet. Det samme med bilder og tegniner. Jeg studerer lyset, komposisjonen, streken og uttrykket, så prøver jeg å skape det samme selv. Det er slik jeg lærer. Jeg trenger aldri bekymre meg for å bli beskyldt for plagiat. Ikke bare fordi ingen vet hvem jeg er, men fordi resultatet aldri blir noe i nærheten av det jeg prøver å etterligne uansett. Jeg passer også på å aldri velge kun en person å studere, men lærer av mange forskjellige med ulike stiler for så å sette det sammen til mitt eget.

Great artists steal. Ordene i overskriften blir ofte tilskrevet Picasso eller Steve Jobs, men sannheten er at de har blitt ytret så mange ganger at ingen helt vet hvem som sa det først. Det er egentlig ikke så nøye. Alt henger sammen med alt. Det er ikke så nøye hvem som gjorde det først. Vi hedrer enkelte mennesker som Steve Jobs fordi de er eller var så kreative, men sannheten er som han sa selv. Han var bare en litt bedre tyv. Det er ikke noen magisk formel. Det er ved å ta alle de forskjellige elementene ved det som inspirerer deg og lage noe eget at man skaper noe nytt. Det er ved å lære seg reglene først at man kan tillate seg å bryte dem. Det har jeg endelig forstått. Kanskje jeg en dag også er så heldig at jeg klarer å produsere noe som hadde fått folk til å kikke to ganger på Facebook uten å måtte poste bilde av meg hvor jeg vasker gulvet i bare ræva. Jeg har nemlig ikke så mye pupper å skryte på meg, men rumpa mi den er veldig, veldig stor.