Å skape innhold er ikke alltid noen dans på roser. Enkelte dager er det bare helt tomt uansett hvor lenge jeg sitter og stirrer på skjermen. I dag er en sånn dag. For å være ærlig har det vært sånn en stund nå. Mange tror at det å drive en blogg/nettside/Instagramkonto er en enkel sak, men det kunne ikke vært lengre unna sannheten. Man skal liksom ideelt sett skape noe spennende og nytt, både bilder og tekst, hver eneste dag. Konkurransen er tøff og kravene til innhold er mye hardere i dag enn det var for førstegenerasjonsbloggerne. Gevinsten er for de fleste ikke stort mer enn at det som oftest er veldig gøy. Det er lett å overbevise seg selv at det største hinderet er mangel på tid, penger og utstyr, eller til og med talent, men det aller største hinderet er egentlig mangel på inspirasjon. Og ikke minst, motivasjon.

Når jeg er inspirert kan jeg få til det meste. Jeg finner kreative løsninger på eventuelle utfordringer som måtte oppstå og jeg blir supereffektiv og kan gjøre unna en jobb i rekordfart. I perioder hvor jeg mangler inspirasjon derimot, kjennes det mye seigere ut. Absolutt alt må tvinges fram og resultatet er ikke akkurat til å hoppe i taket over. Det er nå det er veldig fristende å gi opp og heller legge seg på sofa med en pose potetgull og et glass Rioja Reserva. Likevel tror jeg disse periodene er vel så viktig for utviklingen min som de periodene ting går av seg selv.

Det sies at man ikke skal handle fra et sted av negativitet, motløshet og frustrasjon, resultatene vil bli deretter. Selv om jeg er delvis enig i dette og har opplevd at det i stor grad stemmer ser jeg også at denne uinspirerte tilstanden som melder seg fra tid til annen egentlig kan være noe positivt. Hver eneste gang jeg opplever en slik “down” periode virker det å være en indikator på at jeg står ovenfor et gjennombrudd.

Vi er av en eller annen grunn opplært til å tro at all framgang er lineær. Det vi si at når du trener på noe vil du gradvis bli litt bedre for hver dag som går. Min erfaring er at det ikke er slik i det hele tatt. Hver gang jeg begynner med noe nytt som jeg ikke har drevet med før kjennes det sånn ut i begynnelsen. Det er gøy, jeg lærer nye ting hver dag og blir bedre og bedre. Så stopper det opp. Framgangen flater ut. Den kan gjerne gå litt tilbake. Det kjennes ut som alt arbeid jeg har gjort er forgjeves. Det skjer ingenting. Jeg sitter fast, kommer ingen vei. Jeg mister motivasjon og får lyst å gi opp. Gjerne begynne på et nytt prosjekt fordi den følelsen av framgang i begynnelsen er “oh so sweet”. Klarer jeg å tvinge meg selv til å sette meg ned å gjøre noe halvhjertet i denne perioden, selv om resultatet ikke blir som jeg ønsker er det akkurat som det skjer noe med hjernen. Det er vanskelig og kjedelig og til tider nesten helt umulig, men  om jeg bare holder ut denne perioden så er det som det plutselig en dag skjer noe over natta. Jeg får en ny innsikt, eller finner ut av noe jeg har plagdes med lenge. Noe jeg før ikke helt klarte å få tak i er plutselig helt klart for meg. Inspirasjonen er tilbake og jeg er kreativ som aldri før. Helt til en ny “down” periode kommer og det samme skjer på nytt.

Alt her i verder foregår i sykluser. Hvorfor skulle kreativitet fungere på noe annet vis? Det er nemlig slik den kreative prosessen, og resten av livet, fungerer. Vi har gode perioder og vi har dårlige perioder. I stedet for å stemple oss som bipolare bare fordi man ikke er en robot som presterer på toppnivå til enhver tid (noe samfunnet elsker å gjøre) er det bedre å bare innse at det å være sliten og uproduktiv er en helt naturlig del av livet. Det å være trist er en naturlig del av livet. Det å ikke alltid makte å gjennomføre alt man krever av seg selv er helt naturlig.

I gamle tradisjoner var det vanlig å respektere disse naturlige syklusene. Man levde mer i ett med naturen og ikke minst mer i ett med selg selv. I det siste har det blitt en trend i treningsverden å legge opp treningen etter hvor du er i menstruasjonssyklusen. Om du er kvinne vel og merke. Mange har hatt gode erfaringer med det. Det er nemlig en tid for alt. Det er en tid for hardtrening. Det er en tid for produktivitet. En tid for “massive action” som de sier i Amerika. Det er også en tid for stille refleksjon. For å ta inn inntrykk. For å hvile. Alt trenger å være i balanse. Jeg er fæl å kreve av meg selv at jeg må gjøre noe hele tiden. Skape noe, trene, øve. Hver eneste dag og helst så mye som mulig. Ellers er det bortkastet tid. Jeg bruker ofte mantraet “create before you consume”. Skap alltid mer enn du konsumerer, men av og til er det bare tiden for å konsumere. For å ta inn inntrykk og å bli inspirert av andre, uten å kreve noe mer av seg selv. Derfor skal jeg logge av nå og ta en skikkelig Pinterest binge mens jeg hører på inspirerende podcast, med god samvittighet. Hvem vet, kanskje jeg snart klarer å finne ut hvorfor bildene mine aldri vil bli hundre prosent crispe.