Har du noengang hatt den følelsen at du ønsker å gjøre noe kreativt, men funnet tusen unnskyldninger for hvorfor du ikke kan? At det å drive med noe kreativt som skriving, kunst, dans, lage musikk og/eller lignende er reservert de få utvalgte som har et eller annet fantastisk talent eller en gave som bare kan være medfødt. Eller at for å skape noe og å vise det fram, så må det være perfekt, eller veldig spesielt og banebrytende. Vel, ifølge Julia Cameron er vi alle født kreative, men mister etterhvert kontakten med dette fordi vi blir fortalt at kunst er ikke noe man kan leve av, at man ikke har det talentet som trengs, at det å uttrykke seg kreativt er litt kleint osv.

Jeg har ingen anelse om vi alle er kreative på bunnen (jeg kjenner folk som påstår at de ikke har et kreativt bein i kroppen), men det jeg vet er at om det skulle være sånn at man egentlig er en kreativ person så er det ingenting som er mer drepende for sjela enn å ikke få uttrykt denne kreativiteten. Jeg har en teori om at mye av hatet mot bloggere, kunstnere og andre kreative som tør å stikke seg frem egentlig bunner i misunnelse. Misunnelse fra folk som selv innerst inne skulle ønske at de selv turte å uttrykke seg kreativt, men som ikke tør. Undertrykte drømmer og ønsker kan skape mye bitterhet i et menneske. Så om du noengang har kjent bare en anelse på lysten til å skape noe, men ikke helt har turt i frykt av hva andre skulle si, eller på grunn av manglende tid eller tro på deg selv, anbefaler jeg deg å lese denne boka.

“The artist´s way” beskrives som en spirituell selvhjelpsbok og bare ordene spirituell og selvhjelp er vel nok til å skremme bort mange som sikkert kunne hatt stor nytte av boka. Ja, den har et ganske åndelig perspektiv, så den passer kanskje ikke helt for de mest innbarka realistene (kanskje ikke de mest kreative i utgangspunktet?). Det føles likevel ikke mumbo-jumbo aktig, påtvunget eller religiøst på noe vis. Jeg liker egentlig tanken på at kreativitet ikke nødvendigvis bare er noe du kan tilskrive enkeltindividet, men at det også kan oppleves som en slags “kraft” som som er tilgjengelig for alle som ønsker. Å tenke slik på det kan gjøre det litt enklere å tørre å lage litt dårlig kunst også. Det er farlig å genierklære enkeltindivider fordi det setter lista så høyt og dermed også fallhøyden like høyt. Det er lettere å tørre å drite seg litt ut og produsere litt crap (noe som er helt nødvendig for å kunne bli bedre) om en ikke tar alt det man skaper så personlig. Lager du dårlig kunst? Skyld på “kraften”.

Selvhjelp er et annet ord jeg finner utrolig kleint. De siste årene har denne selvhjelpsgreia tatt helt av og det er muligens mye mer innafor å lese selvhjelpsbøker i dag enn det var for ti år siden. Gjerne takket være folk som Tony Robbins og Erik Bertrand Larsen som har gjort sitt for å rebrande den typiske selvhjelps kunden fra “desperat kvinne i panikkalderen” til  “tøff mann som ønsker å alltid prestere på topp”. Det er allikevel noe med denne kulturen jeg ikke helt liker. Kanskje det evige maset på å stadig bli bedre, mer effektiv, flinkere, flottere, mer utholdende. Akkurat som man aldri er bra nok i seg selv, man må liksom bli “den beste versjonen av seg selv” (spy!). Dette er heldigvis ikke en sånn bok. Det handler mer om å bli kjent med seg selv og bli litt mer bevisst på hva det er som hindrer oss å gjøre det vi egentlig ønsker. Under anmeldelsene på Amazon så jeg at det var ganske mange folk som var blitt sinte og provoserte etter å ha lest boken fordi den på en måte pirker litt i psyken, og det er det ikke alle som tåler. Jeg synes derimot det bare er litt spennende å bli utfordret til å titte litt nøyere på seg selv, men jeg advarer om at noen av oppgavene kan føles ganske kleine og ubehagelige.

Boken er lagt om som et kurs på 12 uker. Hver uke begynner du et nytt kapittel og hvert kapittel har et sett oppgaver som du skal fullføre. Jeg har nettopp hentet fram denne boka igjen som jeg begynte på i 2015. Den gang kom jeg bare til kapittel seks som handler om penger. Mulig penger er en issue for meg, men den egentlige grunnen til at jeg avsluttet der var at jeg rett og slett ikke hadde tid til å fortsette fordi etter seks uker med denne boka var jeg fullt i gang med å fylle all ledig tid med kreative prosjekter. Sånn sett kan man vel si at det funket, men det er viktig å gjøre oppgavene og ikke bare lese boka.

Det er en grunn til at veldig mange kjente forfattere/musikere/fotografer/kunstnere anbefaler denne boka. Den ble utgitt i 1991, men er absolutt like aktuell i dag. I følge Liz Gilbert hadde ikke “Eat, Pray, Love” eksistert uten “The Artist´s way”. Såvidt jeg vet finnes den bare på engelsk og det krever en del dedikasjon å sette seg ned  faktisk utføre oppgavene, men klarer du det kan jeg nesten garantere deg at kreativiteten din vil få seg et skikkelig løft.