“To be yourself in a world that is constantly trying to make you something else, is the greatest accomplishment.”
-Ralph Waldo Emerson

Både denne bloggen og min personlige Instagram ble startet på grunn av et ønske om å uttrykke meg kreativt og dele de kreative prosjektene med andre. Jeg syntes det var utrolig gøy i begynnelsen, selv om jeg blir kjempeflau over å se tilbake på mine tidlige bilder. De var veldig amatørmessige, likevel var de veldig “meg”. Langs veien har noe skjedd. Spesielt Instagram er ikke noe gøy lengre. Det har gått fra å være inspirerende til å bli et slags spill. Et spill om å ha mest mulig følgere, et spill om hvordan man på best mulig måte kan “lure algoritmen”, et spill som til tider kjennes veldig falskt ut.

Man kan vel si at jeg har vært heldig som har blitt invitert inn i comment pods med jenter langt over mitt nivå og med følgere som nærmer seg millionen. Noe som gjør at en like fra dem gir meg potensialet til å nå langt flere brukere enn om jeg ikke hadde vært i disse podene. Jeg burde sikkert vært glad, men i dag meldte jeg meg ut av de podene jeg har deltatt i. Jeg gav altså opp en mulighet til å nå ut til flere mennesker på Instagram og få flere følgere fordi det ikke føltes ok ut lengre. Sikkert ikke det mest taktisk lure å gjøre om man ønsker å vokse på Instagram i disse tider. Men jeg takler det bare ikke lengre. Jeg har blitt kjedelig. Jeg mistenker også at mange av følgerne mine, og speiselt de i comment podsene, ikke egentlig liker det jeg gjør, men liker for å spille spillet. Noen er til og med så kjipe at de kommenterer slik reglene sier, men nekter konsekvent å gi deg en like slik at bildet ditt synes for flere. Jeg kan klage alt jeg vil på spillet, men det er et spill jeg så til de grader er med på å spille selv. Inntil nå i alle fall. Jeg har stagnert kreativt og selv om Instagram ser ut til å synes at bilder av Macen min sammen med et blad og en kaffekopp er “the shit”, gir det meg absolutt ingenting.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger i oppveksten har tenkt at jeg skulle ønske jeg bare kunne være litt mer lik “de andre”. Passe bedre inn. Sett utenfra er det kanskje ikke så lett å se det. Jeg går med akkurat de samme buksene fra Zara som alle andre og hører på akkurat den samme musikken og ser de samme seriene på Netflix, men det føles samtidig ut som jeg er så fundamentalt ulik alle andre. Jeg klarer liksom ikke å tilpasse meg dette mekaniske hamsterhjul samfunnet vi lever i. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som føler dette. Jeg tror faktisk det er ganske vanlig. Å tilpasse seg for å passe inn.

Det er så vanskelig å være seg selv i en verden som konstant prøver å gjøre deg til noe annet. Dette er ikke mine egne ord engang men ble ytret av Ralph Waldo Emerson som døde i 1882. Så jeg kan vel neppe påstå at det er noe nytt det jeg føler, men det er høyst aktuelt allikevel. Jeg føler stadig på trangen til å endre på stilen min for å gjøre verden fornøyd. For at de skal “godkjenne” det jeg gjør. Spesielt på Instagram kommer dette fram. Jeg er så opptatt av å holde meg til “themen” at jeg snart ikke har noen kreativ frihet igjen. Poster jeg en ting som er litt utenom det vanlige så er det straks hundre mindre likes og 10 unfollowers. Det er ikke det at jeg lever og ånder for likes, men jeg bryr meg fortsatt fordi jeg tar det som feedback. Og feedbacken er tydelig. Jo mer “meg” bildet er og jo mer tid jeg har brukt på det, jo mindre likes. En ting som stadig går igjen hos folk som har studert kunst er at de sier de føler seg tvunget til å forlate sin egen kunststil fordi den ikke er “riktig” nok i følge kritikerne. Akkurat slik føler jeg det er med Instagram. Jeg får alltid mest likes på bilder jeg føler er nesten en direkte ripoff av andre, mer kjente Instagrammere. Gjerne noe som viser store, kjente merkevarer. Og de klager på at det er for mye reklame på Instagram.

Jeg scrollet igjennom feeden min her om dagen og en tanke slo meg. Jeg er akkurat like uinspirerende og kjedelig som jeg føler meg, og som jeg kritiserer andre for å være. Jeg er et “me too” produkt. Jeg har jo helt lik konto som alle andre. Eller rettere sagt en dårligere kopi av de andre. Hvorfor gjør jeg ikke noe nytt? Sannheten er at jeg har mange ideer, men jeg tør ikke fordi jeg er redd for å miste de følgerne jeg har. Fordi det er for sprøtt. For uvanlig. For uprofft. For dumt. Det verste er at jeg har rett også. Poster jeg noe personlig jeg har laget som en illustrasjon eller en hårfrisyre jeg har brukt enormt mye tid og krefter på, får det alltid et betydelig antall færre likes. Det er lett å bli demotivert og gi opp. Det jeg lager er ikke bra nok uansett. Macen, Vogue og kaffekoppen vinner hver eneste gang.

Jeg ønsker å skape noe som betyr noe. Om ikke for andre så i det minste for meg selv. Jeg ønsker å skape noe som utfordrer meg. Noe som gir meg glede å skape, ikke noe jeg kan poste på Instagram for å godte meg over likes som tikker inn. Vi snakker hele tiden om hvor fælt det er å retusjere bilder, men det som virkelig er fælt er hvordan vi retusjerer vår egen autentiske stemme. Hvorfor er det å fjerne en kvise som vil forsvinne uansett verre enn å jatte med andre og ikke gjøre det en egentlig vil? Vi er så sinnsykt opptatte med å fokusere på utsiden at vi glemmer innsiden. Vi vil heller være pene enn lykkelige. Vi vil heller være godt likt, enn å like vårt eget liv. Vi vil heller være politisk korrekte, enn kreativt tilfredstilte. Vi skal skammes over at vi skammer oss over oss selv og at vi ikke skammer oss.

Jeg tror at om vi alle bare kunne fokusere litt mer på å gjøre det som gjør oss lykkelige og litt mindre tid til  å bekymre oss eventuelt bry oss om hva alle andre sier og gjør, så hadde verden vært en bedre plass. Det trenger ikke bety at vi ikke skal bry oss om hva andre mener, bare at vi også begynner å bry oss litt mer om hva vi selv mener. Og at det er helt greit at vi ikke alle mener det samme. Jeg mener, om alle hadde vært enige om absolutt alt, hvem skulle vi da lært av?