Av og til blir jeg helt satt ut når jeg tenker på tiden. Når man er ung tenker man jo ikke så mye over tiden, man har mer enn nok og ønsker helst bare at den skal gå fort fordi det er alltid noe kult å se fram til. Attenårsdagen, den dagen man flytter for seg selv, den dagen man er ferdig med studiene, den dagen man kjøper sin første leilighet etc, men så skjer det noe. Jeg vet ikke helt når det begynte, men de siste årene har gått så rasende fort. Jeg har bokstavelig talt gått fra å være 27 til å bli 34 over natten. Det kjennes i alle fall sånn ut. Hvor ble det av alle årene?

Jeg vet at i manges øyne er 34 fortsatt ungt, men i år var året jeg ikke lenger kunne spare i BSU og jeg blir aldri spurt etter leg på polet lengre. Når jeg smiler ser jeg urovekkende mange linjer rundt øynene (når kom de egentlig?) og enda så lite jeg liker å innrømme det så må jeg bare innse at jeg ikke kan spise sjokobolle til lunsj og potetgull til kvelds lengre uten at det merkes på midjen. I tillegg har jeg (takket være yoga) lagt merke til at det er veldig vondt å sitte i stillinger som (i følge yogainstruktøren) var helt naturlige hvilestillinger for meg som barn og jeg mener bestemt det ikke knaste sånn i leddene når jeg strakk dem ut før. Jeg føler meg ikke gammel inni meg, men fødselsnummeret indikerer at jeg er 6 år unna å være definert som middelaldrende. Og nei, jeg er absolutt heller ikke på den plassen i livet jeg så for meg at jeg skulle være i midten av tredveårene.

Jeg tror vår generasjon (millenials) sliter ekstra mye med tiden. Jeg var 30 da jeg kom i “midtlivskrisa”, men jeg hører om stadig yngre mennesker som opplever det samme. Kvartlivskrisa er blitt den nye midtlivskrisa og jeg tror det har med forventninger å gjøre. Våre foreldre var så mye eldre enn oss på mange måter. Da de var 30 hadde de vært i full jobb i mange år allerede, de hadde gjerne rukket å få minst 2,5 barn og bodde selvfølgelig i et stort hus med nevnte 2,5 barn, mann og hund. De var skikkelig satte. Vi har gjerne de samme forventningene til oss selv i dag, men i tillegg er det så veldig mye annet vi også skal. Fordi vi har så mange flere muligheter. I tillegg til å ha den perfekte kropp, familie, hus, og jobb så skal vi også liksom ha utrettet noe. Helst noe stort. Vi vil reise jorda rundt, vi vil ha karrierer, vi vil bety noe i verden. Vi vil føle at vi lever. Vi vil gjøre en forskjell. Det er så mye vi vil gjøre og så alt for lite tid. Vi er redd for å kaste bort mulighetene. Forspille potensialet. For plutselig så har tiden gått ifra oss uten at vi har rukket å krysse av alle punktene.

Hvorfor er vi egentlig så redde for å bli gamle? Personlig så føler jeg meg ikke noe særlig eldre enn jeg gjorde for ti år siden. Nuet føles likt ut for å si det sånn. Det er mulig jeg har gjort meg noen flere erfaringer og blitt litt visere, men det er ikke sånn at jeg plutselig har fått behov for å klippe konesveis og begynt å interessere meg for strikking og danseband. Hvorfor er det egentlig sånn at man tror at livet er over i det øyeblikket man fyller 30? Det er jo ingen som tvinger oss til å bli sidrumpa om vi ikke føler for det selv. Så lenge man tar vare på helsa og er så heldig å være frisk kan man jo gjøre akkurat de samme tingene i en alder av både 30, 40, og 70 som man kan i en alder av 22. Man kan fortsatt reise, lære nye ting, starte egen bedrift, ta en ny utdanning, lære å danse samba i Brasil, flytte til USA, lære et nytt språk, skrive en bok, starte et band, starte en YouTube kanal, utvikle seg og være sosial med venner. Så fremst man ikke har reelle fysiske hindringer er alder bare en unnskyldning. Du er ikke for gammel, du er bare redd.

Bare fordi man ikke har oppnådd alt i en alder av 30, betyr jo ikke at man ikke fortsatt har maaaange år igjen å oppnå det man ønsker. I mange gamle kulturer trodde de faktisk at vi døde i det øyeblikket vi hadde utført vår “oppgave” eller livsmål her på jorda. Sånn, ferdig! Hvorfor er vi så oppsatte på å komme i mål så tidlig? I mine øyne dør vi, om ikke kroppslig så i alle fall åndelig, når vi slutter å utvikle oss.

34 er egentlig ikke så ille. Jeg vet jeg ennå har en hel masse å lære og å oppnå, men jeg har kommet til et punkt der jeg har forstått at det meste av dramaet, det skaper vi selv. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke bryr meg så mye om hva andre mener lengre, men jeg har om ikke annet lært at om jeg ikke lever på mine premisser så vil jeg aldri bli lykkelig. Jeg har fortsatt ikke lært meg å akseptere kroppen min hundre prosent, men jeg har lært å flytte fokus og rett og slett tilgi den litt for å være “uperfekt” fordi den tross alt klarer ganske mye fortsatt. Jeg har forstått at det handler ikke om å være den tøffeste/sterkeste/peneste/rikeste whatever, det handler om relasjoner. Gode relasjoner. Både til deg selv og ikke minst til andre mennesker. That is all there is.