Jeg har klippet pannelugg!! (Her skulle det egentlig vært en sånn skrekk emojii.) Etter et sykt innfall av inspirasjon jeg fikk som følge av å ha sittet på Pinterest og sett på gamle bilder av Patrick Demarchelier, Mario Testino og Arthur Elgort har jeg altså nå pannelugg. Det er ikke første gangen. Jeg har hatt pannelugg tusen ganger før og hver eneste gang glemmer jeg hvor dårlig jeg kler det. Å se 90-talls bilder av Cindy, Kate, Christy, Linda og den gjengen der med rufsete oppklipt hår og lugg gjorde at jeg igjen glemte at jeg ikke akkurat har beinstruktur som en supermodell. I tillegg til å klippe lugg bestemte jeg meg like greit for å ta noen solide jafs av håret i samme slengen. Jeg er faktisk frisør, men å klippe seg selv er ikke noen spøk og nå ser jeg ut som jeg har sittet hårmodell for en lærling kraftig inspirert av Tigi i 2006. (Tenk tacky lag på lag, veeeldig ujevne lengder og hockeynakke.)

Men, jeg fikk i alle fall pannelugg bildet mitt. Om en ikke like kult som jeg hadde sett for meg inni meg. (Du vet når du har en ide til et photoshoot, eller annet kreativt prosjekt, og det ikke blir i nærheten av det du så for deg inni hodet ditt? Det kalles visst “the creative gap”.) Så får jeg bare leve med at jeg har en irriterende bit med hår som ikke egentlig er kort nok til å være lugg, men for kort til å gå bak øret eller bli med opp i hestehalen.