For første gang på så lenge jeg kan huske har jeg vært hjemme i Norge hele sommeren. Jeg har alltid vært veldig glad i å reise og for meg som for så mange andre nordmenn er sommerferien noe helt spesielt. Noe å se fram til så vi holder ut de mange grå hverdagene vi bokstavelig talt har så mange av her i landet. I år derimot har liksom dagene bare gått, vi har snakket så smått om å reise bort, men plutselig var sommeren her før vi fikk summet oss. Ikke at det gjør noe egentlig. Som en person som har bodd mesteparten av livet sitt i Nord Norge, framstår selv en middels dårlig sommer på Østlandet som strålende. I tillegg må jeg ærlig innrømme at 40 grader + på kontinentet frister lite for tiden.

Å velge å bli hjemme i ferien er kanskje ikke så dumt og faktisk ganske trendy for tiden. Det sies at staycation er det nye vacation. Jeg kan forstå det. Bortskjemte nordmenn med alt for mye penger begynner kanskje endelig å innse at lykken ikke nødvendigvis alltid er billig alkohol, overfylte solsenger, endeløse køer, fulle briter og rabiate barn høy på sukker og is. Og at de problemene du har hjemme gjerne blir med på ferie. Jeg vet ikke hva det er men selv om jeg elsker å reise har det ikke gitt meg samme gleden i det siste. I disse sosiale media tider føler jeg at reising ikke lengre er noe vi gjør for oss selv, men for å imponere andre. I tillegg har jeg en tendens til å stresse med så mye unødvendig tull. Alt skal liksom oppleves på alt for kort tid. For å ha krysset et nytt land, en ny severdighet av på to do lista.

I fjor sommer hadde vi for eksempel planlagt århundrets Italia tur. Alt for mye penger ble brukt på noe som skulle bli perfekt, men som endte opp med å bli fylt av stress, hetebølge, små, trange gater overfylt av menneskemengder som ville vært enhver lastebilterrorists våte drøm, togstreik, trøbbel med megler angående leilighetsalg her hjemme, terrorfrykt, matforgiftning, heteslag og influensa. I tillegg hadde jeg fått det for meg at alt dette skulle dokumenteres og legges ut på Instagram, men bare det som passet inn i “themen”. Jeg var så sliten da vi kom til siste stopp som var Milano at jeg bare tok på meg den fluffy morgenkåpa og la meg ned for å sove en hel dag. Jeg hadde jo tross alt sett byen før.

Likevel angrer jeg ikke i det hele tatt. Jeg fikk bade i havet utenfor Monterosso med utsikt over de fem byene i fjellsiden. Jeg fikk spise verdens beste foccacia med parmaskinke, pecorino, pesto og et glass chianti til 5 Euro. Servert av en kar som tydeligvis hadde smakt litt for mye på sin egen Chianti. Jeg fikk en skreddersydd omvisning av Roma i solnedgang av en taxisjåfør som ikke kunne et ord engelsk men som spilte italiensk 50 tallsmusikk mens han sang med for full hals. Jeg fikk se fullmånen stige opp over åssiden i Fiesole hvor vi spiste middag på en restaurant med utsikt over hele Firenze til lyden av italiensk trekkspillmusikk. Ingen av disse øyeblikkene havnet på Instagram. Fullmånen blir liksom aldri så imponerende som man ser den når man fotograferer med vidvinkel.

Jeg har vært på så mange ferier, men jeg husker bare disse øyeblikkene. Glemt er lange køer, svette overfylte busser som aldri kommer når de skal, heteslag og hylende barn på cafe. Hvert år sammenligner jeg årets ferie med fjorårets, og gjett hva, fjorårets vinner alltid. Spesielt lengter jeg tilbake til tiden før Instagram. Den tiden feriebilder var for eget bruk og kunne være så stygge de bare kan bli når man prøver å ta bilder i mørket med et billig point and shoot og x antall promille. Jeg vet det høres fullstendig idiotisk ut, men selv jeg som er voksen har vanskelig for å ikke la meg påvirke. Når man først er ute og reiser gjelder det jo å skvise mest mulig “Instagrammable content” ut av ferien. Ellers vil jo folk tro du bare sitter hjemme, eller at du (skrekk og gru!!) ikke har råd til ferie.

Til tross for alt dette kjenner jeg også at jeg trenger å komme meg bort litt. For å få litt nye impulser. I skrivende stund driver jeg og pakker kofferten. Man trenger ikke alltid å dra så langt. Jeg og samboer har bestemt oss for å ta oss en tur til Stockholm. Vi tar toget. Jeg liker tanken på å bruke litt tid på selve reisen også. Slappe av og lese en god bok. Det kommer ikke til å bli noen bilder av vingene på flyet, eller solbrune pølser i sanden på Instagrammen min i år. Heldigvis! Om jeg tilfeldigvis tar et bilde jeg synes er pent er det ikke umulig jeg poster det, men jeg gidder absolutt ikke å stresse med det. I år skal jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til. Se kunst jeg liker, gå på loppis og i vintagebutikker, spise god mat og selvfølgelig drikke masse sjampis. Livet er ikke en endeløs to do liste som må fullføres innen x antall år, og øyeblikkene, de er nå. Jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg litt.