For en stund siden var den en annen blogger her hos Femelle som nevnte en gruppe på kvinneguiden hvor de diskuterte narsissistiske bloggere. Jeg har ikke lest nevnte tråd på grunn av et utmerket valg jeg tok for seks år siden om å ikke la fremmede folk på nett avgjøre hvorvidt jeg er verdt noe som menneske eller ikke, så jeg vet ikke om det er like ille der inne nå. Det jeg derimot vet er at om det fortsatt er som det var for seks år siden er i alle fall kvinneguiden plassen å gå om du er redd du ikke bytter sengetrekk ofte nok, eventuelt bytter profilbilde på FB for ofte (tror det var en slags formel), om det er mulig å få type i framtiden fordi du har en skjev tå, om du er for gammel til å gå med skjørt om du har fylt 26 eller om du bare generelt vil høre hvor stygg/gammel/inntørket/dum/lat/kjedelig/selvopptatt du er bare i form av å være i live.

Poenget er egentlig ikke å disse kvinneguiden men narsissistiske bloggere diskusjonen trigget noe i meg som har plaget meg litt i det siste. Det er nemlig noe som ligger og gnager litt i samvittigheten, selv om jeg hverken er kjent, veldig lekker eller lettkledd her inne. Samvittigheten er der uansett. Det er så mye snakk om bloggere, sosiale media og hvordan det påvirker andre mennesker negativt for tiden. Jeg elsker å ha denne lille plassen på nettet hvor jeg kan få uttrykke meg, men er jeg i min selvopptatte jakt etter kreativ tilfredsstillelse med på å bidra til denne negative utviklingen? Fordi jeg redigerer bildene mine? Eller er jeg narsissistisk for bare i det hele tatt å tro at noen bryr seg?

Inni meg føler jeg meg overhodet ikke som noen typisk blogger. Jeg startet ikke denne bloggen som en unnskyldning for å få legge ut stylede bilder av meg selv. (Jeg var faktisk mye mer opptatt av selfies og filter og profilbilder og sånt før jeg begynte å blogge.) Jeg startet den for å videreutvikle en interesse som ble født da jeg jobbet med årets frisør. Jeg gjorde det på den måten jeg visste best, med den modellen som alltid stiller opp, tilfeldigvis passer alle klærne mine og har tålmodighet til å sitte i timevis i frisørstolen. Meg selv. Ut ifra de bloggerne jeg har møtt tror jeg det er det samme for mange. Det er heller et slags kreativt uttrykk og/eller en genuin mote/makeup interesse som driver dem, enn ren narsissisme. Men vi har selvfølgelig alle litt narsissistiske sider, det er naturlig og faktisk sunt.

Ja, jeg bruker Photoshop og jeg elsker det! Jeg bruker det ikke til å gjøre meg tynnere, gjøre rumpa større (trenger ikke hjelp der akkurat) eller gi meg selv Michael Jackson nese. Jeg bruker Photoshop (i alle fall det lille jeg kan) for å gi bildene mine det lille ekstra, eller for å fremheve det uttrykket jeg ønsker. Dette involverer for det meste endringer av lys og kontraster i bildet, men også typisk beauty retouch som å fjerne kviser, jevne ut hud, dodge/burn, fjerne irriterende hårstrå, fremheve sminken etc. Her har jeg brukt Photoshop til å gjøre meg skummel, skinnende og sølvgrå med peoner i bakgrunnen som ikke var der i utgangspunktet. Jeg tror vi alle kan være enige at dette ikke nødvendigvis er den peneste looken og jeg har liten tro på at unge jenter ser dette og ønsker å se slik ut, men det er et eksempel på mitt personlige kreative uttrykk. Og det er et eksempel på et bilde som er redigert i Photoshop. Av en nybegynner vel og merke. Det er nemlig slik at disse Michael Jacksonaktige vesnene med hud som en oppblåsbar sexdukke fra Japan og tenner hvite som nysnø du ser på Instagram ofte er redigert av nettopp nybegynnere. Proffe retouchere er så dyktige at du ikke nødvendigvis kan se at bildene er fikset på.

Jeg er med andre ord en skikkelig juksemaker, og jeg gidder ikke legge skjul på det. Den tiden jeg bruker i Photoshop er allikevel ingenting sammenlignet med tiden jeg bruker på å legge sminke, få lyset riktig og fikse håret. Redigering er bare en liten del av det. Jeg er dog ikke sølvgrå i huden i virkeligheten. Bare så det er sagt. Jeg er heller ikke ute etter å imponere eller lure folk til å tro at jeg er finere enn det jeg er (de som kjenner meg vet hvordan jeg ser ut, både med og uten sminke), jeg er kun ute etter å skape et kunstnerisk og estetisk uttrykk jeg selv er fornøyd med.

At mote og skjønnhetsbransjen jukser og framhever et ideal som ikke er ekte er ikke noe nytt. Men vi som interesserer oss for dette ønsker ikke å se kviser, cellulitter og bakfulle tryner dagen derpå. Vi vet allikevel at dette finnes og er helt normalt. Det er flott at det finnes bloggere som velger å vise det “ekte” og lar alt henge ut til trøst for oss andre normale, men det er ikke for alle. Kall meg gjerne narsissistisk, men jeg ønsker faktisk å se best mulig ut på bilder jeg legger ut i offentligheten. Nå er jeg ganske så sikker på at de få som leser bloggen min er relativt voksne kvinner som er klar over dette, men om det skulle være noen som ikke er det vil jeg bare si at jeg ikke ser ut som en skummel sølvgrå robot i virkeligheten. I did, in fact,  not wake up like this!