“Life begins at the end of your comfort zone”

“Du må pushe deg selv litt hardere, ikke bare ligge og daffe i komfortsonen” er samboers svar når jeg lurer på hvorfor jeg aldri ser ut til å få bedre kondis selv om jeg løper flere ganger i uken. Jeg mener jeg pusher mer enn hardt nok når jeg blir nødt til å avslutte midt i økta på grunn av vondt i brystet, blodsmak i munnen, bein som nekter å røre på seg uansett hvor hardt jeg prøver og en sterk fornemmelse av å ville spy. Dette kan da umulig være komfortsonen min, jeg er jo helt ødelagt!

Det tok en stund før jeg innså at akkurat når det kommer til løping har jeg og samboer litt ulike komfortsoner. Den dagen jeg forsto at jeg ikke skulle langt, langt forbi komfortsonen, men heller bare ligge der tett opp mot kanten av det jeg kunne tåle, klarte jeg endelig å gjennomføre en hel økt og plutselig var det litt framgang allikevel. Hvor har vi det fra at vi omtrent må drepe oss selv om vi ønsker å oppnå resultater her i livet? Er det muligens på grunn av quotes som det over?

Det er bra å komme seg ut av komfortsonen i blant, men ut av komfortsonen skal bare kjennes ubehagelig, ikke knuse deg helt. Det er nemlig der på kanten, midt mellom det vi mestrer og det vi ønsker å mestre at magien skjer. Det er ikke gjort på en dag heller. For hver gang du jobber der oppe, akkurat på grensen av det du kan blir du litt bedre, men det krever gjentatte repetisjoner over lang tid. Jeg har alltid vært en sånn person som har pushet meg ut av en (muligens noe liten?) komfortsone via Nike metoden (Just do it!). Det funket en stund, men etterhvert begynte det å gi motsatt effekt. Komfortsonen ble mindre, ikke større. Jeg var i tillegg helt utmattet. Når dette skjer under fysisk trening kaller vi det overtrening, men når det er mentalt kaller vi det feigt eller svakt eller latskap eller vondt i viljen. Eller kanskje det bare er jeg som tenker sånn.

Denne bloggen har gjentatte ganger bidratt til å pushe meg opp mot grensen av min komfortsone. Bare det å starte den var skummelt nok for meg, selv om jeg innser at det som er skummelt for en person, er helt uproblematisk for en annen. Nå for tiden er det hovedsaklig Photoshop som tvinger meg ut av komfortsonen. Å lære Photoshop er nemlig alt annet enn komfortabelt. Hvordan går det egentlig an at en liten knapp du uheldigvis kom borti kan ødelegge for absolutt alt, og hvorfor må man Google i ti timer før man finner svaret? Tydeligvis er det akkurat der, full av frustrasjon og på grensen av det jeg eier av tålmodighet at jeg virkelig lærer. Jeg kommer i alle fall aldri til å glemme hva akkurat den anonyme, lille knappen gjør.

Jeg høres sikkert litt gal ut. Hvorfor gidde å sitte i timevis og lære seg Photoshop på egenhånd liksom? Vel, jeg har alltid vært litt nerd sånn sett og jeg elsker, jeg mener virkelig elsker det når jeg får det til. Når alt kommer til alt synes jeg jo at det er gøy ellers så hadde jeg aldri gjort det, men husk at skal man noen gang lære noe nytt eller bli bedre til noe vil det involvere endel blod, svette og tårer. Ingen ting kommer gratis i denne verden. Hverken en veltrent kropp, Photoshop skills eller andre skills. Man må bare selv velge hvor mye man egentlig vil det, om det er verdt det som må ofres, og det er en helt annen sak.