“Make your own rules or be a slave to another man’s” 
-William Blake

Noen regler er greie å ha for å opprette en slags orden i samfunnet. Det kalles lover. Andre regler er til for å brytes. Har du noengang tenkt på hvor du egentlig har meningene dine fra? Hvem bestemmer hvor mye sminke du skal gå med, eller hvilke klær som er fine? Hvem har bestemt at den ene vesken er bedre enn den andre? At det ene merket er bedre enn det andre? At ekstrovert er bedre enn introvert? At du være på sosiale media? At du må eie en designerveske for å “være noen”. Hvem bestemmer egentlig hvordan du skal leve?

Den dagen vi fyller atten tror vi at vi er frie til å leve som vi vil men er vi egentlig det? Mer eller mindre ubevisst lar vi oss påvirke fra alt til hvordan vi skal kle oss til hvordan vi skal oppføre oss og hvilken jobb vi burde ha. Vi tror vi velger fritt men en eller annen plass på veien innser vi at det var ikke dette vi ønsket.

Ikke la noen fortelle deg at måten du lever på er feil. At du burde kle deg på en spesiell måte, bruke mindre/mer sminke eller gå opp eller ned fem kilo. Ikke om det ikke føles riktig for deg. Det å leve på en måte som er tro mot en selv gir så uendelig mye mer glede enn noen Chanel veske noen gang kan (selv om jeg er helt sikker på at det er utrolig mye glede i en Chanel Boy).

Denne verden blir dessverre ikke forandret av flinke piker som følger reglene. Noe av det dummeste jeg hører er setninger av typen: “Det kan vi jo ikke gjøre fordi det er det jo ingen som gjør.” Øh! Tenk om Steve Jobs hadde tenkt sånn. Det finnes mange maler og oppskrifter for hvordan man skal “lykkes i livet”, men slik jeg ser det har man allerede lyktes om man lever som man selv ønsker og tør å ta utradisjonelle valg og gå mot strømmen om det er hva man ønsker. Jeg sier som de gjør i Kardemomme by: “Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre som du vil.”