Bare to av verdens mange i-lands problemer, jeg vet, men det forandrer ikke faktum at det fortsatt er skikkelig frustrerende. Utsagnet har jeg opprinnelig fra en jente jeg følger på Instagram og jeg synes det var ganske lol, men også story of my life så klart. Hvorfor er det slik at enkelte ting bare baller på seg som en snøball i full fart ned en bakke (magefett og cellulitter) mens andre ting nekter å vokse og har til og med begynt å krympe ganske heftig den siste tiden (bankkonto, hudens elastisitet og antall Instagramfølgere). Akk om jeg kunne miste rumpefett og grevinneheng som jeg mister følgere på Instagram!

“Om jeg bare kunne miste rumpefett i samme tempo som jeg mister følgere på Instagram.”

Det sies at det du sender ut er det du får tilbake gjerne dobbelt opp og vel så det. Vel, det stemmer muligens fordi for tiden hater jeg Instagram, og da mener jeg virkelig hater, som i jeg blir kvalm bare jeg åpner dritten og utsetter det alltid til siste sekund. Instagram ser ut til å respondere og hate meg enda mer tilbake ved å gi meg 300 views på hvert eneste bilde (og samtidig stadig oppfordre meg på å bruke penger på å “promotere”). And so it goes.

Om du leser dette og tenker “hvorfor gidde?”, vel, jeg er enig at livet er for kort til å gjøre det man ikke liker, men for tiden er det å være aktiv på Instagram ganske viktig om man driver på med noe kreativt. Det er en fantastisk mulighet for å vise fram arbeidet sitt helt gratis, en plass å møte andre som driver med det samme som deg selv, det åpner opp for nye muligheter og jeg tror at det kommer til å bli enda mer viktig i forhold til det å få de jobbene en ønsker seg i framtiden (for dem som ikke har fått det med seg er arbeidsmarkedet litt tøft for tiden).

Da jeg startet med Instagram syntes jeg det var ufattelig gøy og inspirerende. Kanskje det hadde noe med at likesene rullet inn hver gang jeg postet “kunstneriske” bilder av proteinshaken min HDR style med kul taggete ramme og heavy vignette. (Kan jeg virkelig være så enkel?) Eller kanskje det hadde noe med at det å være på Instagram var som å trø inn i et galleri. Så mange inspirerende bilder! Så mye talent! Aesthetics<3 Nå når jeg åpner Instagram er det sånn “meh”. Seen it all before, seen it all before, seen it all before. Til og med de lekre reisebildene til hun som alltid reiser jorda rundt går liksom ikke inn på meg lengre. Har jeg blitt utsatt for så mye vakkert og inspirerende at plutselig ingenting er inspirerende? Har jeg rett og slett blitt blasert? Eller er det muligens fordi jeg føler jeg gjør alt, og uten å skryte for mye også føler at bildene mine har blitt bedre, men forsatt gruser 2014 bildet av proteinshaken med fire HDR filter over hverandre absolutt alle bildene jeg klarer å produsere i dag. I alle fall om en skal vurdere etter likes.

“Jeg føler jeg blir bedre, men fortsatt gruser 2014 bildet av proteinshaken min med HDR filter, kreativ ramme og heavy vignett alle bildene jeg poster i dag. I alle fall om en skal vurdere etter likes.”

Det var mye mer gøy å være nybegynner. Jeg fikk skryt overalt. Ofte kunne jeg få opp til ti nye Instagramfølgere om dagen, venner og familie forsikret meg at bildene mine var kjempefine (til tross for at de var redigert halvt ihjel) og en gang trykket til og med minmote bildet mitt i spalten sin av papirutgaven av VG. Win!! Her måtte det altså være snakk om et skikkelig naturtalent. Jeg naila jo alt. Fikk 2000 følgere på under et år, engasjementet var skyhøyt og jeg fikk til og med en mail fra en dame som ba meg om å plukke meg ut en bukse og en topp fra nettsiden hennes. Helt gratis. Det eneste jeg trengte å gjøre var å poste det på Instagram. Watch out Sophie Elise/Lene Orvik/ Fotballfrue (jeg har faktisk aldri lest blogger selv, men disse hadde jeg lest om i VG), her kommer jeg!

Det er ingenting som en god dose realitet for å jekke ned et ego som begynner å blåse seg opp. Etterhvert som jeg selv mente skillsa mine ble bedre, begynte engasjementet å droppe. Jeg skrev rivende interessante artikler og postet på Facebook, men ingen leste dem. Jeg produserte det ene “kunstverket” etter det andre. Det manglet ikke på hverken inspirasjon eller kreativitet, men det manglet respons. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor før jeg en dag så tavlen “gunhildkristiansen.femelle.no” ved siden av tavlen “Aesthetic inspo<3” på Pinterest. Haha! Jeg glemmer ikke den følelsen av å bli satt skikkelig på plass.

“Jeg glemmer aldri den følelsen av å bli satt skikkelig på plass”

Til og med samboer som som oftest er veldig støttende måtte innrømme at, hmmm, tja, jo, det er vel en slags forskjell. Du vet når du ser gamle klipp på tv fra sånn ca 1997, og det ser ut som det er fra åttitallet? Det er så rart fordi i 1997 syntes jeg kvaliteten på tv sendingene var utmerket, men i dag ser de altså forferdelig gammeldagse ut. Vel, gunhildkristiansen.femelle.no var 1997 (eller kanskje til og med 1987) og Aesthetic inspo<3 (som er der jeg ønsker å være) var 4k varianten. Det er litt sånn med den kreative prosessen tror jeg. Jeg klarer aldri å se mitt eget arbeid helt objektivt fordi jeg produserer 1997 kvalitet mens jeg også befinner meg i 1997, mens resten av verden befinner seg i 2007 og de som virkelig har peiling i 2017. Om jeg skal se mitt eget arbeid objektivt må jeg ut av 1997, og det er vanskelig. David Dunning og Justin Kruger sier det bedre enn meg. Man klarer ikke se sin egen inkompetanse rett og slett på grunn av nevnte inkompetanse.

Jeg så en litt morsom stillingsannonse her om dagen. Under hva vi kan tilby deg (der det ofte står lønnstrinn, et kreativt arbeidsmiljø etc) sto det “skryt og anerkjennelse når du har gjort et godt arbeid”. Jeg kødder ikke. Det var dette det sto, nesten ordrett og lenge før lønn og arbeidsmiljø ble nevnt. Det skal sies at det var en kreativ stilling. Med andre ord, lønn er noe som om du er heldig vil komme med årene, men skryt, å få skryt det er sjeldent og verdifullt i denne bransjen det. Selv når du har gjort en utmerket jobb. Man blir ikke “en kreativ” (kunstner, illustratør, stylist, blogger, danser, musiker, fotograf etc) om man ønsker å bli rik, eller å få skryt for den saks skyld.

Utsagnet “Nobody cares about your art” er veldig, veldig sant for de aller fleste. Det er ikke før noen utenforstående, gjerne med litt creds i bransjen har “godkjent” deg at de begynner å bry seg. Eller om man eventuelt klarer det som har snudd ned på hele vår tidligere forståelse av bransjen, det som virker så enkelt, men som egentlig er så sinnsykt vanskelig. Å bli stor på Instagram. Jeg driter i hva du måtte mene og tro, har du 100 000 (ekte) følgere på Instagram har du creds i bransjen, selv om bildene dine er ræva. Å være instafamous er ikke lengre som å være rik i monopol, det er som å være rik på ordentlig. Det er altså ikke bare narsissisme som driver folk til å chase følgere.

“Å være Instagram famous er er ikke lengre som å være rik i monopol, det er som å være rik på ordentlig.”

Jeg har faktisk ikke noe ønske om å være instafamous. Det er jeg alt for gammel og bedagelig anlagt for. Problemet er vel heller at jeg har en stygg tendens til å måle egen framgang iforhold til feedback fra andre. Når jeg ikke vokser på Instagram kommer det tanker som sier at jeg er talentløs og ikke har noen framgang uansett hvor hardt jeg jobber. Det er idiotisk fordi jeg vet at det ikke nødvendigvis trenger å være noen sammenheng, men hvordan skal man klare å se seg selv objektivt uten andres tilbakemelding?

“Problemet er at jeg har en stygg tendens til å måle egen framgang etter hvor mye positiv feedback jeg får fra andre”

Dessverre har Instagram blitt sånn at man aldri vet lengre om noen følger deg eller kommenterer fordi de mener det, eller fordi de kun er ute etter å få tilbake. Mange har det for seg at han (hun) med det største egoet vinner, men det stemmer ikke. Sannheten er at skal man drive med dette må man legge av seg egoet og cravingen etter likes og skryt. Ellers vil man aldri få produsert noe som helst. Noe jeg forsåvidt tror vi alle kan trenge (inkludert meg selv). Litt ydmykhet er ikke så dumt. Dessverre er vi så gjennomsyret av ego i dagens samfunn at jeg synes det er flaut. Vi er som babyer med et konstant bekreftelses behov. Livredde for å gjøre feil, eller drite oss ut. Inkompetanse. Smak litt på ordet. Det høres ikke bra ut og i hvert fall ikke noe du ønsker å være selv. Det kan være litt søtt når du er fire, men bare flaut når du er 34. Men hvorfor er det egentlig så ille å være inkompetent? Når man gjør noe man ikke har gjort tidligere vil man jo være rimelig inkompetent. Hadde ingen kunnet innrømme at de var inkompetente hadde jo ingen noen gang kunne lært noe nytt. Verden hadde stått stille. Når jeg tenker meg om vil jeg mye heller være litt inkompetent i blant enn å slutte å vokse og utvikle meg.