Jeg elsker Photoshop! Det er kanskje ikke helt legitimt å si det fordi Photoshop er noe vi gjerne forbinder med juks og fanteri. Med overredigerte, syltynne modeller. Med uoppnåelige skjønnhetsideal og med dårlig selvtillit. Men jeg sier det nå igjen, jeg elsker Photoshop. Jeg er ennå helt ny og det meste det framstår som ganske gresk for meg ennå, men jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg at det er det er den ultimate lekeplassen for en kreativ person som meg selv.

Jeg er litt som et lite barn i en godeributikk inne i Photoshop. Alt skal prøves, og ja, det blir kanskje litt mye av det gode innimellom. Men sånn går det når du slipper løs barnet i godterisjappa. Kunstneren i meg storkoser seg, men en annen del kjenner på en slags snikende dårlig samvittighet. En ting er flat lays og produktbilder, en annen ting er bildene av meg selv. Er det egentlig innafor å spraymale rosa hår på seg selv? Burde jeg kanskje bare la den kvisen være der? Kanskje ikke duse ut “fregnene” (melasmaen) så mye. Jeg har jo tross alt kviser og fregnete hud på ekte. Det er jo sånn jeg ser ut. Det evige spørsmålet melder seg. Truth or beauty? Pynte litt på sannheten i estetikkens navn, eller vise “the ugly truth”.

Vi jenter faker det meste. Alt fra negler, vipper og lepper, til sannheten om hvordan vi egentlig har det etter bruddet og hvor mye junkfood vi spiser (eller er det virkelig sånn at alle andre enn meg kun lever på avokado, havregryn og bær?). Når vi nå uansett redigerer alt annet ved våre liv, er det egentlig noe verre å fikse litt på selfien?

“Når vi uansett redigerer det meste ved våre liv, er det virkelig så ille å fikse litt på selfien?”

For tiden er det det naturlige som gjelder. Om ikke på Instagram riktig ennå, så er det i alle fall en økende tendens i mote og skjønnhetsbransjen. Mote- og livsstilsmagasinet Det Nye hevder de aldri redigerer bildene sine. Dette elsker selvfølgelig det norske folk å høre. Fordi alle vet jo at det er disse tynne og redigerte modellene som gjør at unge jenter utvikler anoreksi. Nei, bort med alt sånt juks og fanteri, og inn med det naturlige. Dessverre ser ikke naturlige jeg ut som modellene i Det Nye. Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene. Jeg har også en sags følelse av at “naturlig” kun egentlig er litt mindre mascara, retouch av huden hvor strukturen blir bevart, men alt annet grums fjernet (frequency seperation)og litt snillere bruk av kontrast og metning. Med andre ord “naturlig” er akkurat like redigert som alt annet, bare på en måte som gjør at det utrente øye ikke kan se det. Litt sånn som “usminket”. En look vi alle vet tar myyye lengre tid enn vanlig makeup.

“Jeg har en sterk mistanke om at naturlig er akkurat like redigert som alt annet, bare på en måte som gjør det vanskeligere for det utrente øye å se.”

Poenget er ikke å gå løs på Det Nye. Jeg jobber ikke der og for alt jeg vet rører de ikke bildene sine i etterbehandlingsprogram. Poenget er bare at om du ser at et bilde er redigert, ja da er det helt sikkert redigert av en amatør som er litt for ivrig i godteributikken fortsatt.

Verden vil bedras. Vi bruker løsvipper for å selge mascara og Photoshop for å reklamere for foundation. Etterhvert som både vi og verktøyet vi bruker blir bedre kan det være vanskeligere å legge merke til, men det er forsatt sånn og det vil alltid være sånn. Fordi verden vil bedras. Fordi vi ønsker å tro. Fordi vi trenger håpet. Noe å strekke oss etter. Vi trenger illusjonen. Illusjonen om at om vi bare skaffer oss dette produktet så vil vi endelig bli vakre nok og dermed lykkelige.

Det uperfekte er i vinden for tiden og det er bra. Fordi vi er alle uperfekte. Ja det finnes de som er penere enn andre, men det er ikke et menneske på denne jord uten feil. Ikke engang disse uteomjordiske vesnene du ser i motemagasiner og på Instagram. Vi er alle full av feil og mangler og det er viktig å sette fokus på at det er sånn. Det er ikke noe feil med oss selv om vi har feil.  Men vi trenger også drømmen. For hva skal vi strekke oss etter om det ikke er noe å strekke seg etter? Si meg, om du kjøper et produkt som ikke gjør en dritt for huden din i realiteten, men som gir deg en følelse, om enn kortvarig, av å være vakker, er det da bortkastet?

“Vi trenger drømmen.”

Det er kunstnerens jobb å bevare illusjonen. Nå bruker jeg kunst i et noe videre begrep som jeg vet ikke alle (spesielt samtidskunstnere) vil være enige i. “Art should comfort the disturbed and disturb the comfortable” sies det. Men er vi ikke egentlig alle litt forstyrret for tiden? Er ikke en stor del av kunstens oppgave å gi oss håp og glede? Hva som er vakkert defineres ulikt fra person til person, og for meg er det også mye vakkert i det “stygge”. Eller det uperfekte. Men folk flest har kanskje nok av det stygge og uperfekte i livet. Vi ønsker drømmen og illusjonen. Det uoppnåelige. Den følelsen at kanskje, bare kanskje det samme er mulig for oss.

At det jukses mye med bilder er neppe noe nytt, men trenger det egentlig å være noe galt eller umoralsk ved det? Photoshop er et fantastisk verktøy og kan virkelig gi et allerede fint bilde det lille ekstra, men det er også det det som oftest brukes til. Å pynte litt på sannheten, ikke forvrenge den helt. Jeg forstår at for en fotojournalist er det viktig å formidle “sannheten” så godt det lar seg gjøre. En motefotograf (eller blogger) har heldigvis større kreativ frihet. Likevel vet kanskje alle som tar bilder at sannheten er vanskelig å fange. Har du noen gang vært på ferie og prøvd å fange et perfekt måneskinnsøyeblikk på kamera? Har det noen gang blitt noe i nærheten av det du så med dine egne øyne? I det øyeblikket du tar et bilde forvrenger du “sannheten” fordi en kameralinse ikke fungerer på samme måte som et par øyne. Derfor vil i teorien ingen bilder gi en korrekt versjon av virkeligheten. Og for oss hobbyfilosofer, hva er egentlig virkelig? Hvem definerer sannheten?

“Hva er egentlig sannheten?”

Når jeg blir tatt bilde av fra en lavere vinkel ser jeg høyere og tynnere ut, når jeg stikker ut en hånd ser den større ut enn når jeg holder den inntil kroppen. Når jeg stikker rumpa ut ser den mer spretten ut. Når jeg vender ansiktet mot lyset blir ansiktstrekkene mine penere og når jeg bruker lavere f stopp ser huden min jevnere ut. Er det da juks å ta bildene fra en lavere vinkel og bruke lavere f stopp? Er sannheten om hvordan jeg ser ut ulik utifra om det er en dverg eller et barn som ser meg iforhold til en høy person? Ser barnet en høy slank person og den høye en litt mer stutttjukk variant? Hva er egentlig sannhet annet enn øyet som ser? Og er det feil at den “sannheten” man velger å vise fram er litt pyntet på?

Det har vært mye snakk om at blogger og motemagasiner må begynne å merke bilder som har vært fikset på. Hva synes du om dette? Vil du heller se vakre og inspirerende bilder (noe som ofte innebærer litt retouch) eller vil du heller se mer ekte bilder? Tror du redigerte bilder er med på å gi unge jenter dårlig selvtillit, eller er dette et mer komplekst problem som stikker dypere?