Noe av det som er aller vanskeligst for meg når det kommer til blogging er det å holde meg til en spesiell nisje og en spesiell stil. Jeg er over gjennomsnittet glad i å eksperimentere og går egentlig ganske fort lei av ting. Jeg ønsker hele tiden å prøve ut nye ting. Det høres kanskje litt rart ut men jeg går så fort lei av min egen stil. Da jeg var yngre hadde jeg gjerne en ny hårfarge annen hver uke og klesskapet mitt var til enhver tid overfylt av klær i ulike stiler som overhodet ikke matchet. En uke ville jeg være boho, den neste rock chick. Jeg er kanskje blitt litt flinkere, eller kanskje bare latere fordi jeg har hatt samme hårfargen i flere år nå og selv om jeg ikke helt kan kalle meg minimalist ennå får klesskapet vesentlig mye mindre påfyll nå enn før. Likevel sliter jeg fortsatt med å holde meg til en stil. Spesielt her på bloggen. Burde jeg forandre designet? Skulle jeg kanskje hatt lysere bilder? Eller mørkere? Mer farger? Mindre kontrast? Burde jeg skrive mer om trening? Hva med en oppskrift på min nye sunne favorittsnacks for tiden, ristede kikerter? Burde jeg skrive dypere innlegg? Delta mer i samfunnsdebatten?

Mote, hår og skjønnhet er bare en veldig liten del av det jeg interesserer meg for. At jeg har valgt å fokusere i den retningen er egentlig helt tilfeldig. Jeg liker mote, men jeg kan ikke si jeg brenner for det. Jeg elsker det kreative ved styling men jeg er ikke akkurat noe stilikon som finner opp kruttet med hvert antrekk. Ikke har jeg budsjett til å komme med noe nytt hver uke heller. Nei, det finnes så mange andre som gjør dette så utrolig mye bedre. Jeg kjenner det irriterer meg litt at jeg tenker sånn ford det er veldig sort/hvitt, men jeg tenker det likevel. Kan jeg ikke bli best i det jeg gjør er det ingen vits å gjøre det uansett. Dette gjør at jeg tviler på om det i det hele tatt er noe poeng for meg å ha en blogg som fokuserer på “mote”.

“Kan jeg ikke bli best i noe, er det ikke noen vits uansett.” 

En annen ting som også irriterer meg grenseløst er denne “personal brand” trenden som har kommet de siste årene. Alt skal være så personlig i dag. Vi skiller ikke mellom det vi gjør og den vi er. Vi er liksom vår klesstil, vår Instagramkonto, vårt arbeid. Jeg elsker å jobbe med hår, sminke, klær og foto. Jeg elsker å prøve ut nye ting. Forskjellige stiler. Uten at jeg føler det skal være nødt å definere meg. Jeg har en Instagramkonto som sikkert gir inntrykk av at jeg er skikkelig stylish, og jeg kan være det når jeg ønsker, men for det meste trives jeg i komfortable klær og med lite sminke. Betyr dette at mitt “personal brand” ikke er autentisk? Det at jeg vet hvordan jeg setter sammen et kult antrekk betyr ikke det at jeg gidder å gå rundt sånn selv hele tiden. Men personal brand trenden har gjort det sånn at vi dømmer hva et menneske kan utifra hvordan de ser ut. Det er bare å innrømme det. Ingen vil ta trenings og kostholdsråd fra en lubben personlig trener. Selv om han/hun er aldri så dyktig og har all verdens kunnskap. Vi stoler ikke på de. Vi blir lurt av det vi ser på overflaten. I 2017 tar vi heller kostholdsråd fra en person som går på dop (og/eller kaster opp maten sin) fordi han/hun er jo så veltrent og fin. Akkurat som vi ikke stoler på en frisør med kjip frisyre (vi klipper ikke oss selv) eller en stylist med kjedelig stil. Eller en influencer som skifter stil annenhvert sekund.

“Vi tar heller kostholdsråd fra en person som går på dop og kaster opp maten sin fordi han/hun er så lekker og veltrent.”

Om du googler “hvordan lykkes med blogging i 2017” er det veldig sannsynlig at du vil få opp artikler om hvor viktig det er med en distinkt stil. Å skille seg ut fra mengden, men også å være konsekvent med sin stil. På Instagram burde alle bildene være i samme stil og aller helst burde alle kjenne igjen ditt bilde som ditt. Man burde også ideelt sett holde seg til en nisje. Jo smalere, jo bedre. Selv om jeg personlig ikke kan fatte og begripe at det er folk som gidder å følge en konto med bare katter eller blomster, ser man gang på gang at det er dette som funker. Jeg synes det er så ufattelig begrensende for kreativiteten, men når alt kommer til alt er det vel kanskje enklere. Så er det vel også sånn at man blir god til det man gjør ofte. Tar man kun bilder av blomster kommer man etterhvert til å bli veldig god til å ta bilder av blomster. Det er sikkert drit kjedelig, men man blir i det minste god. Kanskje til og med best om nisjen er smal nok. Så på meg som ønsker å gjøre alt virker det nesten som at det er et valg man må ta. Enten bli skikkelig god til en ting, eller ha det skikkelig gøy og gjøre alt du har lyst til.

Av og til tenker jeg at det kanskje bare er en slags form for ubevisst selv-sabotasje. Å hele tiden ønske å starte et nytt prosjekt. Å skifte stil. En slags måte å unngå å måtte gjøre “det kjedelige”. Å face det som er vanskelig. Å innse at man gjør noe feil. Det er så mye lettere å bare drepe super Mario når det blir vanskelig for å heller starte et nytt game. I en annen verden. Fordi denne var for “kjedelig” (vanskelig). Det er så mye lettere å se framover. En ny begynnelse. Pluss at ting er alltid så mye enklere i begynnelsen. Det er alltid mer framgang i begynnelsen. Framgang er gøy. Så blir det vanskelig og da blir det kjedelig. Så blir man aldri riktig god til noe, men veldig middels på veldig mye.