Jeg tror det var Albert Einstein som sa “If a cluttered desk is a sign of a cluttered mind, of what then is an empty desk a sign?” Eller noe I den duren. Jeg liker å bruke denne mot min noe mer organiserte samboer, men sannheten er at her i huset kunne både spisebordet (som for tiden brukes som arbeidsplass) og hjernen veldig gjerne vært litt tommere.

Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg føler at jeg står overfor så mange valg. Et skikkelig luksusproblem egentlig, men det gjør det ikke noe enklere. Å ta avgjørelser er nemlig ikke min sterkeste side. Jeg vil aller helst gjøre alt, eller ingenting. Det er så mye jeg vil, og det er samtidig så lite. Ta denne bloggen for eksempel. En ting er at jeg aldri blir fornøyd med det jeg gjør, en annen ting er at jeg føler det er så mye jeg skulle gjort annerledes, men jeg aner ikke hvordan. En litt kjip del med å bli eldre (og dermed “klokere”) er at man innser hvor lite man egentlig vet. Når man er yngre er man så skråsikker på at den måten man selv ser livet på er den riktige og at man kan klare alt selv, men jo eldre man blir jo mer innser man at man egentlig ikke vet en dritt. Spesielt ikke hva det er man egentlig vil med livet sitt.

Jeg skriver mye om hvordan vi alle er unike og hvor viktig det er å være seg selv, men samtidig er det akkurat like sant at vi også er så utrolig lite spesielle. Vi er nemlig alle så mye mer like enn vi tror. Kanskje alt dette fokuset på individualitet ikke nødvendigvis er det riktige for oss. Kanskje vi alle er et “me too” produkt. Med de samme ønskene, de samme håpene, de samme drømmene, de samme følelsene. Selv om det nødvendigvis ikke oppfattes slik av andre. Fordi hvordan vi tenker om oss selv og hvordan vi oppfattes av andre er nødvendigvis ikke alltid likt. Det er ennå en av disse kjipe erfaringene man må gjøre seg etterhvert som man blir eldre.

Jeg føler jeg vingler mye fram og tilbake med hva jeg egentlig ønsker å formidle på bloggen. Ikke at det er så viktig egentlig, men det er vel viktig for meg. Jeg elsker mote, men jeg er ingen “fashionista”. Jeg vil skape innhold men jeg ønsker ikke å være “influencer”. Vise verden hvor flott livet mitt er mens jeg subler rosa sjampanje med motefiffen på fest. Jeg ønsker ikke å lukke øynene og være en vandrende reklameplakat for klær laget av barn på luselønn. Jeg ønsker ikke å få trynet mitt klistra på forsiden av VG mens jeg skryter av hvordan betakaroten/chillipiller/tarmrens har reddet livet mitt. Jeg ønsker ikke å bruke ferien min på å oppdatere Instagram fire ganger om dagen for å vise hvor flott jeg har det (og hvor brun jeg har blitt). Jeg ønsker ikke å delta i rotteracet. Jeg har veldig lite spisse albuer (alt fettet ser ut til å legge seg på armene hos meg så jeg har faktisk ganske myke albuer), og finner ingen glede i konkurranse. Jeg passer med andre ord ikke inn. Likevel tar jeg en titt på min egen Instagram profil, og ser “just another fashion blogger”.

“Alle” klager over hvordan vi blir ødelagt av sosiale media, samtidig velger de samme “alle” å sitte med nesen klistret i telefonen dag ut og dag inn. På samme måte som alle hater mobbing og haters samtidig som de går hjem og snakker dritt om kollegaen/sjefen/årets paradise deltakere foran barna sine. Alle hater også “gamet”, men likevel velger de å spille det. Fordi alle andre gjør det. Fordi vi er mennesker. Vi klager på det alle andre gjør, men sannheten er at vi også gjør feil. Fordi når alt kommer til alt er vi ikke så veldig spesielle allikevel.

Jeg irriterer meg grønn over at bildene mine ikke blir bra nok. De er kornete, stygge og uskarpe. Jeg har vært innom alle forklaringer fra at jeg ikke har bra nok utstyr, til at jeg er en elendig fotograf med null talent og burde bare gi opp først som sist. Sannheten viste seg å være at jeg ikke helt hadde forstått konseptet shutter speed/iso og dermed fått innstillingene feil i forhold til lyset. Jeg er nemlig ikke så spesiell at jeg ikke trenger å lære det tekniske ved fotografi. Jeg er heller ikke så spesiell at jeg ikke har evnen til å lære. Kanskje jeg ikke trenger å forandre verden. Kanskje det jeg skriver ikke trenger å være så sinnsykt banebrytende. Kanskje jeg ikke trenger å ha de mest teknisk perfekte bildene i verden. Kanskje det er helt ok å bare pusle med det man liker og akseptere at man er det man er. Just another fashion blogger. Og “a perfect mess”.