Long time, no update…igjen. Da jeg endelig fikk ny MacBook i hus etter min forrige PC døde, var det min tur å bli slått ut av århundrets virus. Det er mildt sagt ikke noe særlig å ligge med omgangssyken, 40 i feber og 30 grader ute (og 40 inne!) men nå er jeg endelig såpass ok at jeg har kommet meg ut av horisontalen og sånn halvveis opp i sofaen.

Jeg har naturlig nok ikke fått jobbet noe de siste dagene, men det lille erfaringen jeg har gjort meg til nå med min nye Mac virker veldig lovende. Jeg har aldri vært noe særlig interessert i tekniske duppeditter og foretrekker å bruke minst mulig penger på slikt. I tillegg har jeg en stygg tendens til å ødelegge alt teknisk jeg omgir med med (digitalt destruktivt syndrom). Derfor kjøpte jeg i sin tid en Chromebook av billigste sort. En Chromebook er egentlig ikke en PC men mer som et nettbrett med tastatur. Det er svært lite avansert en kan gjøre på den, og det går ikke an å laste ned noen programmer. Det var ikke noe problem fordi jeg skulle bare bruke den til å surfe på nett uansett, og en Chromebook kan ikke ødelegges i følge min samboer (nå er det visstnok akkurat det jeg har gjort da, men..).

Jeg hadde virkelig bare tenkt å bruke Chromebooken til nettsurfing men for litt over et år siden fikk jeg det for meg at jeg ønsket å starte en blogg. Jeg hadde egentlig aldri i verden trodd at jeg skulle gjøre noe sånt. Jeg hadde selvfølgelig alle unnskyldninger klare. Jeg er alt for gammel, jeg er ikke flink nok til å ta bilder, det ser jo helt latterlig amatørmessig ut, jeg er lubben og ufotogen, er ikke blogging litt “ut”?, jeg bor på verdens kjedeligste plass, hva skal jeg blogge om liksom?, osv. Samtidig er jeg også litt fan av “The obstacle is the way”. At det man ser på som hindringer egentlig bare er utfordringer og om man klarer å komme over disse har man en fordel over andre. Nesten som jo flere hindringer, jo bedre. Jeg mener, om du er 1,75, dødslekker, bor i Paris og har en fotograf kjæreste er sikkert veien til mange følgere på Instagram kortere, men hvor er vekspotensialet i det?

Noe av det som er mest gøy i livet er det å mestre nye ting. Å lære noe nytt og å utvikle seg. Jeg hadde kanskje ikke det beste utgangspunktet, men desto større utviklingspotensiale. Og utviklingen har gått i rasende fart. Selv om jeg ikke akkurat er noen Annie Leibovitz eller Mario Testino, har jeg lært utrolig mye på bare ett år. Ikke bare om fotografering egentlig, men om hele bloggverden. Det er utrolig fascinerende og alltid noe nytt å lære. Siden jeg ikke har noen utdanning innenfor dette, ei heller noen tidligere erfaring (jeg er veldig lit teknisk og fikk min første smarttelefon jula 2014!), har jeg måttet sette meg inn i alt selv og lære via tutorials og prøv og feil metoden. YouTube har blitt min nye bestevenn for å si det sånn.

Det er gøy å ha en hobby man brenner for, og det er gøy å lære og utvikle seg, men det er også dyrt. Det startet med en mobiltelefon, når jeg endelig fikk kamera gikk det i linsen som fulgte med kameraet, auto instillingen og jpeg. Etterhvert avanserte jeg til ny linse og å ta bilder i aperture (A) modus. Så begynte jeg endelig å forstå manuelt modus og RAW og hvor viktig dette var for kvaliteten på bildene. Og siden Chromebooken til slutt takket for seg var det nå naturlig å oppgradere til MacBook Pro og å lære seg Lightroom og Photoshop. Selv om jeg til nå kun får til å stille inn lysstyrke, kontrast og metning, ser jeg allerede hvor mye penere resultatet blir med ordentlig redigeringsprogram og bedre skjerm. Så nå sitter jeg her og ser tutorials for harde livet og prøver å lære meg å redigere. Det er en bratt læringskurve, men utrolig gøy.

Når jeg tenker på alle de gangene jeg har sammenlignet meg med andre og følt at jeg har kommet for kort blir jeg nesten litt irritert. Vi har alle vår “reise” og vi har alle vårt utgangspunkt. Allikevel har vi (eller ihvertfall jeg) en stygg tendens til å sammenligne oss med de som har kommet lengre, og som har bedre og dyrere utstyr. Jeg oppfordrer absolutt ikke alle nye bloggere å gå hele veien og investere i dyrt utstyr med en gang fordi det er en prossess som skal gå sin gang. Man begynner der man er, med det utstyret man har. Så lærer man på veien. Jeg vet det høres flåsete ut og jeg hater uttrykket fordi det minner meg om “fitspo”, men det er faktisk sånn at den eneste personen du skal sammenligne deg med er deg selv i går (eller for et år siden). Derfor lar jeg dritten fra den gamle bloggen min ligge her fortsatt (selv om jeg gremmes og ønsker å fjerne det). For å minne meg selv på hvor jeg startet. Nå gleder jeg meg i alle fall kjempemasse til å starte på et nytt kapittel i min “bloggreise”, med ny Mac og (endelig!) PS og Lightroom.