Jeg tror alle som noen gang har prøvd å holde i gang en blogg har kjent på følelsen. Følelsen av å være sliten, umotivert og fullstendig tom for inspirasjon. Følelsen av at uansett hva man prøver å skrive om så blir det bare feil. Følelsen av et press for å prestere mer, men fullstendig manglende energi til å klare å gjøre noe med det. Følelsen av stress. Forsåvidt så tror jeg nok at de aller fleste har kjent på dette, blogg eller ikke. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en guide om hvordan stresse mindre. Det må jo være interessant i disse eksamenstider tenkte jeg. Problemet er bare at vi lever i 2017 og om vi skulle trenge tips om hvordan stresse mindre, er vi kun et tastetrykk unna å få de aller beste rådene fra de fremste ekspertene på tema. Min velmente, men flåsete “guide” føltes plutselig veldig lite viktig. I tillegg er jeg en skikkelig stressguri selv, så jeg vet ikke helt hvor troverdig det ville blitt. Jeg har en tendens til å kjøre meg skikkelig hardt, for så å gå helt i kjelleren. Nei, jeg er nok dessverre ikke rette personen til å belære andre om hvordan de skal takle stress.

Det er egentlig litt ironisk at selv om vi aldri har hatt bedre tilgang på informasjon om hvordan stresse mindre, har vi likevel aldri vært mer stresset. Det er som jo mer vi prøver å stresse ned, jo verre blir det. Det finnes mange tips om hvordan man kan lære seg å takle stress bedre. Alt fra de som faktisk kan hjelpe som trening, pusteøvelser, yoga, meditasjon. Dette funker til en viss grad, men det må trenes på over tid. Til de mer flåsete som drikk en kopp te, eller gå på spa (veldig lett når man er dritstressa). Likevel kan jeg ikke unngå å tenke at det må jo være en grunn til at vi stresser sånn. Hva med å finne denne grunnen og gjøre noe med den?

Stress

Alle sier at samfunnet er så stressende i dag og det er det forsåvidt men det er jo vi som har skapt dette samfunnet. Trenger vi egentlig større hus, flere sydenturer og dyrere klær? Nei, jeg tror egentlig det aldri har handlet om huset. Jeg tror derimot det handler om naboen. Å være bedre enn naboen. Jeg kom over en Ted-Talk om self-compassion her om dagen som jeg fikk veldig lyst å dele her. Mens jeg så denne videoen tenkte jeg: “Her er jo egentlig alle svarene på de fleste moderne vestlige problemer vi har i dag.” Stress, angst, depresjon og ensomhet. Alt handler i bunn og grunn om denne trangen vi har til å definere vår verdi ved å sammenligne oss med de andre. Er jeg over eller under middels? La oss bare innrømme det, ingen vil være gjennomsnittlig. Eller under gjennomsnittet. Dessverre er det som hun sier i videoen slik at alle kan ikke være over middels. Det er er et regnestykke som ikke går opp. Når vi sammenligner oss vil det alltid være noen som kommer ut som tapere. Ingen vil være disse taperne, så vi jobber oss i hjel. For å bli bedre, flinkere, penere, mer effektive. Bedre enn. Derfor tror jeg, at vi stresser så mye mer enn før.

Av og til er det så fristende å bare gi slipp på alt man har av mål og ambisjoner. Jeg tror ikke jeg er den eneste som av og til har lekt med tanken om å stikke fra alt og flytte til en øde (tropisk) øy og bare ligge og høre på bølgesus hver dag. Uten en bekymring i verden. Problemet er bare at om man skulle ha gjort det, ville man bare garantert ha funnet noe nytt å stresse med (og jeg tror det ville blitt kjedelig veldig fort). Fordi det har egentlig mer med indre enn ytre faktorer å gjøre. Tenk om det egentlig ikke finnes mennesker som er bedre enn, eller dårligere enn andre. Bare annerledes. Tenk om vi kunne kvittet oss med trangen til å holde andre nede for å hevde oss selv. Eller følelsen av å være mislykket fordi naboen har finere bil enn oss. Å slippe dette jaget om å hele tiden skulle videre. Jeg tror ihvertfall det første steget er å lære seg å ha mer selv-omsorg.