Å åpne opp om personlige problemer på egen blogg er noe som er veldig i vinden for tiden. Selv jeg i utgangspunktet er positiv til åpenhet kan ta meg i å bli litt sjokkert når jeg ser alt enkelte bloggere velger å dele offentlig med hele Norge. Det som tidligere var privat informasjon (og gjerne noe man ønsket å skjule) skal i dag opp og fram i lyset. Ikke bare til de nærmeste, men til alle som måtte ønske å høre. Alt fra spiseforstyrrelser til selvskading, angst, selvmordstanker, utlagt tarm, analprolaps, og alle mulige slags merkelige avhengigheter og fetisher skal frem i lyset. Vi hører ofte at åpenhet er bra. Å være åpen om sine problemer kan hjelpe andre som sliter med det samme, det hjelper å fjerne fordommer, det er essensielt for å skape gode relasjoner og det kan til og med hjelpe med å få litt flere klikk på bloggen (men det er selvfølgelig ikke derfor vi gjør det). Men hvor går egentlig grensen mellom sunn åpenhet og pinlig oversharing?  Og hva gjør det egentlig på sikt med de som velger å stå frem med sine problemer?

Jeg er som sagt egentlig veldig positiv til økt åpenhet. Jeg synes det er viktig for samfunnets utvikling. Det faktum at det finnes sterke mennesker som på en verdig måte står fram og setter fokus på mer eller mindre tabubelagte ting som psykisk sykdom, trankjønnethet, mobbing, ukjente fysiske lidelser, homofili osv er bra og noe jeg virkelig beundrer. Dette er mennesker som gjør godt for samfunnet. Det er derimot ikke for alle.

“At mennesker som står fram med sine tabubelagte problemer på en verdig måte er bra for samfunnet.”

Å velge å stå fram med noe som fortsatt blir sett på som tabu er ikke så enkelt som det kan virke i media. De som klarer å stå fram med dette og kommer godt ut av det har nok vært noen runder i terapi og jobbet med å akseptere seg selv og den eventuelle skammen de har følt på grunn av lidelsen sin. De har ofte et godt støtteapparat rundt seg og fordi de har jobbet med seg selv, vil de ikke reagere på andres negative reaksjoner like sterkt. Situasjonen er litt annerledes for en 16 år gammel jente som trenger at noen ser henne og hennes smerte og derfor bruker sosiale media for å dekke dette behovet.

Vi liker å tro at vi har kommet langt i dette samfunnet når det kommer til fordommer, men dessverre så lever de fortsatt i beste velgående. Velger man å være åpen om noe utenom den såkalte “normalen” må man regne med å støte på folk med et helt annet syn på verden enn en selv. For mange kan det nesten oppleves som et sjokk. I min omgangskrets blir ting som f.eks homofili og depresjoner sett på som noe helt normalt. Jeg ville ikke løftet et øyenbryn om noen fortalte meg at de slet med angst, eller ønsket å skifte kjønn for den sags skyld. Det er lett å glemme at ikke alle andre ser det på samme måten. Sannheten er dessverre at om man velger å “stå fram” med noe privat og tabubelagt, vil man bli dømt av enkelte. Det betyr ikke at det er rett, men det er nå sånn det er. Derfor er det viktigere at man selv jobber med å kvitte seg med egen skam rundt temaet, og at man har noen få gode mennesker man kan betro seg til, enn å nødvendigvis fortelle alt til absolutt alle.

“Sannheten er dessverre at om man velger å stå fram med noe privat og tabubelagt vil man bli dømt av enkelte.”

Hvor åpen kan man egentlig være på en blogg? Jeg synes den balansegangen kan være ganske vanskelig selv. Er man for lite personlig kan bloggen fort framstå som ganske overfladisk og kanskje også litt kjedelig. Er man for utleverende derimot er det fort litt mer underholdende for andre og man kan få flere klikk, men til hvilken pris? Mange som åpner opp om sine problemer ønsker medfølelse, noen trøstende ord og kanskje forståelse, men opplever heller å bli møtt med spydige og negative kommentarer. Hvorfor er det sånn?

“Er man for lite personlig på bloggen risikerer man å framstå som noe overfladisk og kanskje litt kjedelig.”

De aller fleste mennesker har opplevd vonde ting en eller annen gang i livet. Alle kjenner nok fra tid til annen på vonde følelser. Men ikke alle ønsker nødvendigvis å snakke om det. For noen kan det føles veldig ubehagelig å snakke om vanskelige ting. Derfor kan de framstå litt avvisende om du legger ut hele livshistorien og alle problemene første gang dere møtes. Dette gjelder da også på nett. Ja det er viktig å være åpen, men det er også viktig å respektere andre mennesker sine grenser. Om du noen gang har prøvd å være åpen med noen som har reagert negativt kan du vite at det ikke nødvendigvis er fordi de har noe i mot deg og din lidelse, men fordi de har ting i seg selv som de fortsatt ikke har akseptert. Det er også noe med måten man velger å være åpen på. Fordi vi er så dårlige på å vise følelser, kan vårt velmente forsøk på å være åpen, fremstå for andre som klaging, problemfokus eller et forsøk på å manipulere seg til oppmerksomhet. Selv om ikke er ment sånn. Dette kan også være en grunn til at vårt forsøk på åpenhet blir møtt med negativ respons.

En ting jeg ofte får høre når jeg er i utlandet er at vi nordmenn er ufattelig klønete når det kommer til følelser. Hvordan skremme vettet av en nordmann? Bare sett deg ved siden av ham på bussen. Eller enda verre, snakk til ham. Vil du virkelig påføre grusomme traumer? Snakk om følelser. Siden vi er så dårlige på følelser her til lands (det er ikke vår feil, vi har bare blitt oppdratt sånn) har vi blitt veldig flinke til å skjule hvordan vi egentlig har det. Vi svarer “fint” når naboen spør oss hvordan vi har det når vi egentlig ønsker å sette igang en halvtimes monolog om hvordan livet er dritt. Om hvor mislykket vi føler oss, om at vi har lagt på oss 4 kilo, at vi aldri får oss på byen og at hemoroidene klør. Det ville nok ikke tatt seg ut så vi holder kjeft, helt til helga kommer og en stakkars tilfeldig forbipasserende får 2.0 versjonen etter noen halvlitere og en flaske vin. Vi ønsker så gjerne å være åpne, men når vi prøver blir det ofte helt feil. Andre misoppfatter det vi ønsker å formidle og vi føler oss dømt. Er det en ting som er helt sikkert så er det at vi alle sammen trenger å bli flinkere til å snakke om og å sette ord på egne følelser. Om man klarer det er det lettere for andre å forstå oss og kanskje til og med kjenne empati med oss.

“Vi ønsker gjerne å være åpne, men når vi prøver blir det ofte helt feil.”

Mange har kanskje et ønske om å være mer åpen på sin blogg fordi de ønsker å hjelpe andre som har vært i lignende situasjoner. At egne vanskelige erfaringer kan være til hjelp eller trøst for andre er med å gi en slags mening til vår egen lidelse. I tillegg er det noe veldig fint med å dele opplevelser, både gode og vonde. Å se at andre også har vært der gjør det litt lettere å være der selv. Man kan støtte og oppmuntre hverandre. Vi er generelt litt dårlige på det i dagens samfunn, og mange føler nok at det ironisk nok er enklere å åpne seg på nett foran tusenvis av ukjente, enn for en person i det virkelige liv. Derfor velger de kanskje å starte en blogg om temaet. Men hvordan vet man at det å være åpen om sine problemer er det riktige for en selv?

“Hvordan vet man om det å være åpen om sine problemer er rett for en selv?”

Mange velger å holde kjeft om det de føler fordi det er ubehagelig å snakke om det. Og fordi de ikke vil drite seg ut. Jeg er en sånn person. Dessverre er det nok slike som meg som ville hatt godt av å vise litt mer av seg selv på godt og vondt. At det føles ubehagelig er altså ikke en god nok grunn til å la være å åpne seg. Om man derimot kun vil være åpen fordi man har et ønske om oppmerksomhet og trøst, er det nok lurere å heller velge å åpne opp for et menneske man kan stole på i første omgang. Om man ikke har akseptert sin situasjon enda eller om man kjenner på mye skam kan det være greit å vente litt med å lette på sløret. For sin egen del.

En måte å vite om man er klar for å skrive om et spesielt tema er å se for seg hvordan man vil takle eventuelle negative tilbakemeldinger. Om du har det med å gå i forsvarsposisjon om du får kritiske kommentarer på det du skriver og synker like lavt som “haterne” ved å svare frekt og lite gjennomtenkt. Eller om du har en sterk trang til å “preike” og prøve å få alle andre til å være enige med din måte å se ting på, eller å synes synd i deg og å like deg,  er det i mine øyne en indikasjon på at det kanskje ikke er det rette for deg. Det vil alltid være vondt å få stygge kommentarer, men klarer du å erkjenne at det var en stygg kommentar, uten å måtte begynne å forsvare deg og ta igjen på alle mulige vis, er det et tegn på at du kan takle å være åpen og stå for det du skriver. Også når du får kritiske kommentarer. I tillegg kan det være greit å tenke på eventuelle personer rundt deg. Har man barn har man f.eks plutselig et helt annet ansvar enn om man ikke har det. Fordi selv om du selv kan stå for det du skriver er det ikke sikkert at barna dine (og vennene deres) nødvendigvis synes det er så flott å lese om mammas mer enn bra nok og veldig kirurgifrie underliv på Facebook. Just sayin’.

Hva er dine tanker om økt åpenhet på blogg/sosiale media og i samfunnet ellers? Er det viktig, eller fullstendig unødvendig? Kunne du selv tenke deg å være mer åpen, eller har du null problem med å snakke om tabubelagte tema? Hadde vært flott å høre deres meninger.