Her om dagen så jeg på Facebook at vi i Norge igjen har blitt kåret til verdens lykkeligste. Hvor lykkelige vi egentlig er skal jeg ikke uttale meg om da jeg faktisk ikke vet, men det jeg derimot har fått med meg er at vi også ifølge media er sykere enn vi noen gang har vært. Aldri før har vi knasket like mye antidepressiva som vi gjør i dag. Kanskje det er derfor vi er så lykkelige? Eller kanskje det er fordi vi later som vi har ME mens vi storkoser oss med reising, cafebesøk og lange late dager på statens regning. Eller fordi vi godter oss så voldsomt over å stikke nesa i hva den ME syke naboen driver med til enhver tid. Eller er det fordi vi er så rike? At vi kjøper Louis Vuitton veske som tolvåringen i huset kan bruke til skolesekk da alle vet at Michael Kors er det nye Bosselini. Eller fordi vi er så sunne? At vi presser den gamle skrotten til randen for å delta i birken år ut og år inn for så å komme hjem for å helle innpå med dyr årgangsvin full av antioksidanter for å “restituere”.

“It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society.”

Ordene ovenfor er utrolig nok ikke kritikk av dagens samfunn, men skal ha blitt ytret av den Indiske filosofen Jiddu Krishnamurti. Jeg vet ikke akkurat når, men mannen levde mellom 1895 og 1986, så en eller annen gang mellom der, men helst nærmere 1986 enn 1895 vil jeg tro. Likevel er dette et høyst aktuelt tema i 2017 hvor jeg føler vi står akkurat på vippepunktet mellom det gamle og etablerte, og det som skal oppstå fra asken av det kaoset vi ser i verden i dag.

For det er et kaos. Leser man nyheter kan man nesten bli lurt til å tro at verden er i ferd med å gå under. Det er ikke bare i politikken, økonomien og klimaet vi ser dette kaoset. Først og fremst ser vi det i mennesket. De som ikke klarer å tilpasse seg lengre, og det virker til å bli flere og flere, blir enten veldig hatefulle, eller så blir de syke.

 

Det er mye snakk om hvor syke dagens ungdom er. Hvordan angst er blitt trendy og depresjon det nye Prada, men hva om det faktisk ikke er oss det er noe galt med?

Ordene på tegningen ovenfor er bare noen få tilfeldige “motiverende” quotes jeg fant på Pinterest. Quotes som gjerne er plassert over et bilde av en “perfekt” trent kropp med en fettprosent langt under det som regnes som gjennomsnittlig for en voksen kvinne. Det gjennomgående tema her er visst at bare man presser seg selv hardt nok, da vil man bli fornøyd med seg selv. Selvhat og selvpining er altså veien til egenkjærlighet. Forstå det den som kan.

“Selvpining og selvhat er altså veien til egenkjærlighet.”

Dessverre har denne tankegangen et ganske dypt rotfeste i vår kultur, og det gjelder ikke bare kropp. Du må stå for en støyt. Hardt arbeid bygger karakter. Det skal ikke være gøy, det skal være et blodslit. Om noe kommer lett, er det ikke verdt det. Get over it! Ikke se deg tilbake, se framover. Livet er en kamp. Følelser er svakhet. Viljestyrke en dyd.

Det er noe sannhet i dette, men problemet er at vi ikke bare overdriver denne tankegangen til de grader, vi tar den også helt ut av kontekst. Ja, livet kan være tøft til tider, men ikke hele tiden. Ja, motgang styrker deg faktisk, men kun når det er akkurat rett mengde. Blir det for mye, blir du skadet. Følelser er ikke svakhet, men det kan være en fordel å kunne regulere dem. Det vil si føle dem når det trengs, ikke stenge dem av. Det gjør deg nemlig syk.

Mange mener at vi ikke er skapt for å leve i det miljøet vi lever i i dag. Jeg tror vi kommer til å klare oss helt fint, men det er noe som ikke fungerer lengre i dagens samfunn, og det er vår tankegang. Den er fullstendig utdatert iforhold til de utfordringene vi står overfor. Blant annet lever vi fullstendig i mørket når det kommer til følelser. Angst og depresjon er nemlig ingen sykdom. Angst og depresjon er symptomer fra kroppen/følelsene dine om at noe er galt med måten du lever på.

“Angst og depresjon er ikke sykdommer, det er symptomer på at noe er galt.”

Alle mennesker har visse behov. Som f.eks behovet for å bli sett, forstått og akseptert for den man er. Allikevel prøver vi så godt vi kan å undertrykke disse naturlige behovene. Vi sier til oss selv at vi overreagerer, at vi er selvopptatte, “needy” og svake. Eventuelt prøver vi å få disse behovene dekt på helt absurde måter, gjennom manipulasjon, klaging, ekshibisjonisme eller ved å prøve å gjøre alle til lags ved å være snill, flink og perfekt. Vi undergraver oss selv fullstendig fordi vi ønsker så sterkt å bli akseptert av andre. Vi gjør alt i vår makt for å fremstå som “normale”. Som alle andre. For å passe inn. Vi gjemmer den vi egentlig er så lenge at vi til slutt glemmer det.

Problemet med dette er at vi har satt en indre “standard” for hvordan ting skal være, og når vi kjenner noe inni oss som avviker det minste fra disse normene, fornekter vi det. Vi fornekter oss selv. Følelser er et ikketema, så når vi har dem forstår vi dem ikke i det hele tatt. Enkelte er så mye i mørket at de opplever smerten over noe som har hendt dem i livet, som vondt i en arm. Hvordan skal vi bli lykkelige når vi ikke engang vet hva det er vi trenger for å kjenne lykke? Hvordan skal vi kunne lære av våre feil når vi ikke kan innrømme at vi har noen?

“Hvordan skal vi lære av våre feil om vi ikke kan innrømme at vi har noen?”

Livet er et merkelig spill som vi hver og en må finne ut av selv. Det er fortsatt så utrolig mye vi ikke forstår, og heller ikke kommer til å forstå. Kanskje mye av denne indre uroen vi kjenner ikke er noe annet enn et spark i ræva? En oppvåkningsprosess? En mulighet til å ta en ærlig titt på livet man lever og spørre seg om måten man lever på er tro mot en selv. Om våre overbevisninger og meninger egentlig er bra for oss. Eller om de ødelegger oss. Og hvor har vi egentlig alle disse meningene ifra? Kanskje er det et sunnhetstegn å kjenne på angsten. Fordi samfunnet, som bare er en nøyaktig refleksjon av menneskene i det, ser ikke så veldig friskt ut for øyeblikket.

“Kanskje er det et sunnhetstegn å kjenne på angsten.”

Jeg tror vi trenger smerten. For å vokse. Ja, det er ubehagelig å se innover. Det er vondt å kjenne på uønskede følelser. Men hvorfor er vi så ok med at vi må oppleve fysisk smerte på gymmet for å vokse, mens det minste tegn til psykisk smerte blir sett på som en sykdom?

Mange mener at økt åpenhet og fokus rundt psykiske lidelser gjør at det blir mer av dem. Det kan kanskje stemme fordi nå vil enkelte ha et ord å sette på det de alltid har følt. Det er viktig med åpenhet, men jeg skulle ønske vi heller kunne snakke om det det egentlig handler om. Følelser. Både positive og negative. Ikke bare fokusere på sykdom. Fordi det er faktisk helt normalt å være nervøs, eller til og med livredd, når man skal gjøre noe som er nytt og usikkert. Det er også helt normalt å føle seg trist om man ikke føler seg sett eller akseptert. Men det virker som vi ved det minste lille tegn til indre uro, skal stemple det som unormalt og sykt. Sterke følelser er ikke en sykdom, men fortrenger man dem lenge nok kan det fort utvikle seg til å bli det.