Dagens makeup look er en av mine favoritter som er smoky eyes og mørke lepper. Jeg husker da jeg først begynte å lære meg sminke, ble jeg fortalt at man aldri skulle kombinere sterkt sminkede øyne med mørk leppestift. Det var visst skikkelig fy-fy. Er det en ting jeg liker ved dagens samfunn er at vi blir flinkere til å drite i slike “regler “. Ihvertfall den yngre generasjonen.

Jeg bruker i utgangspunktet veldig lite sminke i hverdagen. Aller helst går jeg uten, og har absolutt ikke noe problem med det. Ikke fordi jeg er noen “naturlig skjønnhet” på noen måte. Jeg er faktisk veldig ordinær uten sminke, men jeg trives merkelig nok med å være litt grå mus. En i mengden. Ingen oppmerksomhet, hverken negativ eller positiv. Ingen forventninger, bare meg akkurat sånn jeg er.

Samtidig er jeg også utrolig glad i sminke. For meg er det et kreativt uttrykk. Det er utrolig hvor annerledes man blir møtt når man har sminket seg ordentlig. På godt og vondt. Selv om man er akkurat den samme. Det kan føles litt ekkelt. Som om man ikke er bra nok som man er uten, men dessverre er det nok bare sånn vi mennesker er. Overfladiske. Ihvertfall ved første øyekast. Kanskje det er derfor jeg finner sminke så fascinerende. Fordi man kan manipulere virkeligheten på en måte.

Det er så mye mer til sminke enn bare sminke. Alle disse sminke videoene vi blir overøst med daglig gjennom sosiale media gjør at vi nesten lures til å tro at dette er virkeligheten. Alle er så pene i dag. Ingen har porer, eller kviser eller cellulitter og andre ulumskheter. Alle som driver med dette selv vet jo hvor mye det jukses. Det trenger ikke engang være Photoshop og sminke. Enhver person som jobber med sminke og foto vet hvor mye riktig lys har å si. Det er lett å se bra ut i det rette lyset, men dessverre kan vi ikke gå rundt med “selfielys ” på oss til enhver tid.

Som sagt så elsker jeg sminke. Jeg elsker den effekten det gir og måten man kan “rekonstruere” ansiktstrekk og forme uttrykket. Det er nesten som å tegne som jeg forsåvidt også er veldig glad i. En kunstform. Men det er ikke virkelig. Aldri glem det.

Jeg har stor forståelse for dem som har vanskelig for å gå uten sminke. Det er vanskelig. Det er ikke bare på et emosjonelt plan vi har vanskelig for å vise vårt sanne jeg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at under masken er vi alle den samme, men det er jo heller ikke sant. Noen er veldig pene uten sminke, mens andre er mer ordinære, som meg. Som om at det å være ordinær er noe negativt. Det er faktisk ufattelig befriende. Jeg anbefaler alle å være litt ordinær i blant. Man kan komme til å erfare at det oppstår noe ekte i møte med andre. Å bli sett som man virkelig er, ikke slik man ønsker å framstå. Det er faktisk ikke så ille som det høres ut.