Har du noen gang vært skikkelig fornøyd med noe du har gjort, bare for å få stoltheten knust i det øyeblikket du ser noen andre som har gjort noe lignende, bare mye bedre? Har du noen gang pyntet deg og følt deg ganske fornøyd, bare for å plutselig føle deg som en grå mus når noen penere kommer inn i rommet? Jeg vet at jeg har det.

Jeg kan være skikkelig i siget, super produktiv og inspirert. Jeg kan til og med tenke at ja, jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg har fått til. Helt til jeg går på Instagram eller Pinterest for å lete etter inspirasjon. Plutselig fremstår det jeg gjør som et eller annet barnehage “kunst prosjekt” blant en rekke Rembrandts og Renoirs. Det som tidligere så skikkelig profft ut, ser nå så amatørmessig ut at jeg blir flau.

Jeg er en person som elsker å alltid jobbe mot å bli bedre. Det høres så fint ut. Bedre. Jeg er fascinert av begrepet forbedring. Tenk at man kan trene på noe og stadig bli bedre. Jeg jobber og jobber, med vissheten at en plass der framme, når jeg bare har blitt god nok, der er lykken. Tanken når jeg sammenligner meg, er at det skal inspirere meg til å bli bedre.

Det føles også dritbra ut å jobbe mot et mål og se forbedring. Den dagen du begynner å se litt markering på den høyre bicepsen. Den dagen du plutselig klarer å løpe sammenhengende i en time uten stopp. Den dagen du faktisk ser at bildene du tar har blitt bedre enn de var for noen måneder siden. Det føles veldig bra. Helt til du står ansikt til ansikt med bikinifitness modellen, supermosjonisten eller hun som ikke bare har bedre bilder enn deg, men en stil og et utseende (og et budsjett) man kunne drept for. Plutselig føles ikke seieren over det du har oppnådd like søt lengre. Det kjennes med ett veldig fristende å bare gi opp.

Jeg har selv en fæl tendens til å alltid sammenligne meg med folk som er veldig ulik meg selv. Ofte jenter som er svært høye, tynne og veldig elegante, når jeg selv er ganske lita og formfull og har en mer rocka stil. I stedet for å fullt ut akseptere min egen stil og mine særegenheter sammenligner jeg meg med noe som for meg vil være helt fysisk umulig å oppnå. Jeg føler ofte at det jeg gjør er så annerledes, og ikke på en bra måte. Jeg føler ofte på presset om å være mer som andre bloggere i min nisje. Mer minimalistisk, mer elegant, mindre…meg.

Comparison is the thief of joy sa Theodore Roosevelt. Jeg kunne ikke vært er enig. Det som begynte som et ønske om å søke litt inspirasjon blant andre, mer erfarne bloggere, har endt med frustrasjon og skrivesperre. Å sammenligne seg selv med andre stjeler dessverre ikke bare vår glede. Det stjeler vår kreativitet, vår produktivitet, vår inspirasjon og vår motivasjon. Men verst av alt stjeler det det aller viktigste vi har, vår individualitet.

Det er helt greit å ønske forbedring, men faktum er at å sammenligne seg med andre vil aldri føle til den forbedringen vi er ute etter. I verste fall kan det gjøre at vi ender opp med å bevisst eller ubevisst kopiere andre, i stedet for å bli en bedre versjon av oss selv. Når vi gjør dette ødelegger vi for det som i beste fall kunne vært noe nytt og banebrytende. Vi blir yet another fashion/beauty/fitness/lifestyle blogger.

 

To be irreplaceable one must always be different sa Coco Chanel. Når man streber etter å være som de andre vil man ende opp som en av mange. Man kan være veldig flink til det man gjør, men flinke folk fins overalt. Det vil alltid være noen som er flinkere, penere, mer talentfull, rikere, har penere stil og bedre kamera. Et kjapt blikk på Lookbook, Deviant Art eller Instagram vil avsløre hvor mange utrolig talentfulle mennesker det faktisk fins der ute. Allikevel er det ikke alltid de mest talentfulle eller de flinkeste som lykkes, men de som våger. De som våger å gå på trynet, de som våger å prøve noe nytt og ikke minst de som våger å være seg selv hundre prosent. De som våger å gå sine egne veier, og ikke alltid følger “oppskriften”.

Vi mennesker er flokkdyr og det er et helt naturlig instinkt i oss å ville følge flokken. Vi har alle lyst å være som lederen i flokken. Når noe er godtatt av flokken, da er det trygt. Det er bare så synd at vi kaster bort så mye potensial. At vi hemmer vår egen vekst ved å prøve å være noe vi ikke er. Det er ekstremt tøft å våge å være den som går foran. Eller den som våger å gå en helt egen vei. Alene. Jeg har utrolig stor respekt for slike mennesker fordi jeg vet det ikke er enkelt. Jeg faller så utrolig lett i sammenligningsfella selv. Allikevel prøver jeg alltid å minne meg på at det alltid er bedre å være seg selv så godt man kan, enn å bli en dårlig kopi av andre. Jeg kommer aldri til å være som disse superglamorøse, høye, tynne og elegante motejentene, men jeg kan være noe annet. Jeg gjør så godt jeg kan i dag, med den kunnskapen og de redskapene og de ferdighetene jeg har og det er det beste jeg kan. I dag. I morgen vil jeg bli bedre om jeg trener på det, men uansett hvor hardt jeg trener vil jeg aldri bli Kristina Bazan.