Fins det noe mer frustrerende enn å jobbe beinhardt mot noe du ønsker av hele ditt hjerte bare for å mislykkes gang på gang? For så å se andre få det du ønsker deg mest av alt, rett foran øynene dine? Tilsynelatende uten noen slags anstrengelse i det hele tatt. Livet kan av og til kjennes så ufattelig urettferdig ut. Vi har jo tross alt lært at om man bare biter tennene sammen og jobber hardt nok, så vil vi til slutt få alt vi ønsker oss. Det er bare å holde ut.

Det virker så lett for alle andre. De vet hva de vil, de går etter det og de får det som de ønsker. I sann Erik Bertrand Larssen stil proklamerer de at ja, det er faktisk bare å kjøre på.  “Just do it” Ikke gi opp. Jeg har “just done it” kjempelenge nå, men ingenting skjer. Hva er galt med meg? Det må jo være noe galt. Har jeg ikke kjørt hardt nok? Burde jeg presse meg mer? Bruke mer tid? Eller kanskje jeg bare er fundamentalt mislykket.

I’m a warrior

Navnet mitt betyr krig, eller mer nøyaktig strid. Kamp. Mange norrøne navn betyr visst noe i den duren. Kanskje det er min skjebne. Jeg er ikke spesielt glad i krig, men av og til kan livet virkelig kjennes ut som en kamp. Jeg har ofte fått hørt at jeg er ufattelig sta, men er denne staheten egentlig en god ting?

Da jeg var yngre hadde jeg ikke så mange drømmer. Jeg visste ikke egentlig hva jeg ville, men tenkte jeg ville kjenne meg fornøyd med jobb, mann og hus. De vanlige tingene. Jeg var 27 første gang jeg virkelig fikk en smakebit av den tilstanden som Erik Bertrand Larssen ville kalt “flyt” i arbeidslivet. En tilstand hvor ingenting kjennes ut som en kamp. Det var i forbindelse med min min første (og eneste) deltakelse i årets frisør. Jeg kan ikke sette ord på det. Det er egentlig ikke bare hår,sminke og fotografi. Ikke bare skriving og mote og dagens antrekk. Det er en kombinasjon kanskje. En følelse. Dette vil jeg gjøre hver eneste dag resten av mitt liv. Når jeg “lager” noe, lever jeg.

Love and Work

Kanskje det er så enkelt. At alt en trenger i livet er å holde på med noe vi elsker, og gode relasjoner. Work and love. Dette som vi alle bevisst eller ubevisst leter etter, men som er så forferdelig vanskelig å få til. Både jobb og relasjoner.

“Love and work…work and love, that’s all there is.”
-Sigmund Freud

Your perception of me is a reflection of you

Egoet mitt sier at jeg jobber hardere enn alle andre. Jeg legger ned ned utallige timer i alt jeg gjør. Det sier også at jeg ønsker det mest. At jeg fortjener det mer. Egoet liker å tro at andre ikke vet hvordan det er å kjempe, å lide. Å mislykkes. At de ikke jobber like hardt. Men hvordan kan jeg egentlig vite det? Det er generelt lite fokus på de som mislykkes, vi hører bare suksesshistoriene.

Det finurlige med livet er at man aldri kan få vite nøyaktig hvordan det kjennes ut å være en annen person. Alt vi ser i verden ser vi gjennom egne øyne. Et filter farget av egne erfaringer, fordommer og meninger, ting vi har lest i media. Vi går rett i forsvar når noen mener noe om oss, uten å tenke over at andres meninger alltid sier mer om dem enn det gjør om oss.

Vi har alle forskjellige erfaringer og forskjellige utgangspunkt. Noen må faktisk jobbe hardere enn andre. Vi elsker å hylle den modige fallskjermhopperen, men ingen ser motet til han som til tross for angsten klarte å ta turen med bussen i dag. Det er ikke alltid resultatet står i stil med innsatsen. Ihvertfall ikke objektivt sett. Vi liker å dømme overvektige som late, når det er blitt bevisst gang på gang at overvektige må jobbe mer enn dobbelt så hardt for å holde vekta nede og kan spise mye mindre enn normalt.

Vi tror vi vet hvordan ting er, basert på egne erfaringer, men vi har faktisk ikke peiling. Vi vet absolutt ingenting om hvor hardt han eller hun har jobbet for å komme dit han/hun er. Vi vet kun det vi blir fortalt gjennom det filtret vi oppfatter det. Sannheten er at folk flest sliter med et eller annet som er veldig virkelig for dem uansett hvordan andre måtte oppfatte det.

My reaction to you is an awareness of me

I motsetning til da jeg var yngre, har jeg i dag mange drømmer. Ikke bare for meg selv, men for hele verden. Jeg har en mening om hvordan jeg ønsker at verden skal se ut og alt jeg ser er det motsatte. Jeg går igjen i kampmodus. Det kjennes ut som jeg kjemper en kamp som er umulig å vinne. Verden er som den er. Den har aldri vært perfekt og til tross for hva man skulle tro, går den faktisk framover. Jeg prøver å minne meg på at all denne “urettferdigheten” jeg ser i verden faktisk sier noe viktig om meg selv. Hva mine egne “issues” er so to speak. Det er tross alt enklere å fikse sine egne ting enn å prøve å redde verden fra alt det man mener er galt med samfunnet.

“When there is no enemy within, the enemy outside cannot hurt you.”

Det er ikke alltid livet blir helt som man har planlagt, uansett hvor hardt man har jobbet for det. Det kan være ufattelig vanskelig å akseptere. Det kan være vanskelig å akseptere de begrensningene man har. Spesielt når man ser andre uten de samme begrensningene som lever det livet du skulle ha levd. Uten å sette pris på det. Tilsynelatende.

Jeg har ingenting imot såkalte “motivational quotes”, men det begynner å bli litt vel mange av dem for tiden. “Never give up on your dreams” “I don’t stop when I’m tired, I stop when I’m done” eller “I don’t stop when I’m tired, I stop when I’m dead ” som jeg har omdøpt quoten som står på treningsflaska mi. Vi blir litt lurt til å tro at his vi bare jobber eller tror hardt nok vil det magiske skje. Et annet quote jeg har mye mer sansen for et dette som er hentet fra Bhagavad Gita.

“You have the right to work, but never to the fruit of work. You should never engage in action for the sake of reward, nor should you long for inaction.” 

Den eneste garantien du har for alt det harde arbeidet du legger ned er selve arbeidet. Flytsonen. Gleden du får av arbeidet du gjør. Gleden over å skape noe. Nettopp derfor burde du alltid følge din drøm.