perfeksjonisme

Generasjon prestasjon

Generasjon prestasjon blir de kalt dagens unge. De skal studere juss eller medisin, de er topptrente og driver gjerne med flere former for idrett på høyt nivå. De har et rikt sosialt liv, reiser jorda rundt på fritiden og går med designervesker. De er pliktoppfyllende, røyker ikke og spiser sunt. De har fyldige lepper og sprettrumpe og får i tillegg har A i alle fag. De er også veldig, veldig slitne og veldig, veldig deprimerte.

Jeg vet ikke om jeg er akkurat litt for gammel til å regnes som en del av generasjon prestasjon. Da jeg var ung var det kult å drite i skolen, drikke “te-knert” med hjemmebrent i og røyke i busskuret. Nei, jeg var ikke ungdom på åttitallet, men fra en liten bygd i Nord-Norge hvor vi tydeligvis lå ti år bak resten av verden i utvikling.

Til tross for at jeg ikke akkurat vokste opp i et miljø som oppfordret til å bli den beste versjonen av seg selv kjente jeg også på presset. Jeg vet ikke om det bare er en del av min personlighet (jeg er født i stjernetegnet Jomfruen), eller kompensasjon for en dårlig selvfølelse, men jeg har alltid vært ekstremt perfeksjonistisk. Mens jeg skriver dette kan jeg se for meg at de som kjenner meg vil rynke litt på nesen her. Jeg er ikke kjent for å være verken den ryddigste personen i verden, den mest punktlige og den som har alt under kontroll. For å si det sånn, når jeg gjør noe, er det alltid mye armer og bein involvert. Det er kanskje ikke mye som tyder på at jeg er perfeksjonist. Jeg kan likevel skrive under på at jeg er perfeksjonist, og det er ikke noe som har hjulpet meg i livet. Tvert om har det hindret meg i å oppnå mye av det jeg har ønsket.

Jeg sliter med at jeg er sånn perfeksjonist jeg

Sier vi med et litt selvtilfreds smil. Vi liker å skryte litt av alle ballene vi har i lufta. At vi er så opptatte. I am very busy! Det har blitt skikkelig status å være opptatt for tiden. Opptatt og perfeksjonistisk. Perfeksjonisme er egentlig et negativt trekk, men vi skryter av det. Det betyr at vi betyr noe. At vi har ambisjoner. Det er ikke noe galt i å ha ambisjoner, men har du noen gang tenkt over hvorfor du har de ambisjonene du har?

Alkymisten og den gyldne Buddha

Alkymisten var middelalderens vitenskapsmann og en forløper til den moderne kjemien.  Alkymisten var på evig jakt etter måter å omdanne vanlige metaller til gull. Gjerne via “magiske” og overnaturlige metoder. I dag er vi alle wannabe alkymister. Vi jager etter vår egen magiske formel, helst en enkel en, som kan gjøre oss om til gull. Problemet er bare at det aldri blir bra nok. Kanskje fordi vi har misforstått hele greia?

I 1957 (?) i et kloster i Thailand var der en diger Buddha statue, tilsynelatende av leire, som skulle flyttes. Under arbeidet med flyttingen av statuen oppsto det komplikasjoner og deler av Buddhaen begynte å sprekke. I sprekkene så munkene noe gyldent som lyste mot dem. Det viste seg at under det tykke laget med leire, var det en Buddha i rent gull som hadde blitt dekt til århundrer tidligere. Det de trodde var en fin, men ordinær Buddha visste seg å være en svært eksklusiv skatt.

Så i stedet for å løpe rundt som hodeløse høner for å gjøre en ting om til noe annet, kanskje vi bare trenger å fjerne litt skitt? Kan det hende at vi som Buddhaen allerede er av gull?

Kylie Jenner syndromet

Kylie Jenner er skikkelig pen. Men det fins bare en Kylie Jenner. Eller gjør det det? Jeg sverger på alle disse sminkevideoene som er så poppis i dag ser alle jentene helt lik ut i mine øyne. De ser ut som Kylie Jenner. Fyldige lepper, store øyne, laaaange vipper og winged eyeliner. De har tilogmed nøyaktig lik “pose”. En slags merkelig, tanketom gaze med halvåpen gapende munn. Det såkalte fiskefjeset.

Jeg kan forstå at unge jenter ønsker å likne på Kylie Jenner. Ikke bare er hun pen, men hun har (hadde) en helt unik stil. Hun er ikke redd for å vise det heller. Man kan si hva man vil om stilen og jeg vet at mye av henne er “fake”, men hun eier sin stil. I den forstand at hun virker til å ha funnet ut hva som funker for henne, og spiller på det. Hun prøver ikke å være Taylor Swift eller Selena Gomez. Kylie er kul fordi hun er Kylie, man blir aldri like kul som Kylie ved å prøve å være henne.

Best i en ting, eller middelmådig i mye?

Jeg er helt overbevist om at i enhver person her på denne kloden bor det et veldig stort potensiale. At alle har et helt spesielt talent, en unik sammensetning av evner bare de har. De som ikke ser det i seg selv, ser det gjerne ikke av to grunner. De kjenner ikke seg selv godt nok og de har et fikset bilde i hodet av hvordan dette talentet skal se ut. Dermed klarer de ikke å finne sin egen verdi. I stedet for å utvikle sine naturlige evner, prøver de å bli det de tror omverdenen forventer av dem. De prøver å bli noe de ikke er. De prøver å bi Kylie Jenner. Eventuelt prøver de å være hundre ting på en gang. Det er ikke lenger nok å være veldig god til en ting. Generasjon prestasjon skal være god i alt.

Vi vet at de som er best i verden er det fordi de har satset hardt på en ting over tid. Gjerne noe de har et visst grunntalent for, og noe de liker å holde på med. Det eneste vi oppnår ved å jakte på å være “best” i alt er å bli middelmådig i mye og veldig, veldig utslitt. Skal du absolutt være best, velg for all del noe du faktisk liker veldig godt. Det er utrolig hvor mye energi man plutselig har når man holder på med noe man brenner for.

Hvorfor?

Perfeksjonisme er gjerne et resultat av dårlig selvfølelse, som igjen er et resultat av å rett å slett ikke kjenne seg selv så godt. Når man ikke kjenner seg selv så godt er det ikke så lett å vite helt hva man vil, eller ønsker. Vi ender ofte opp veldig slitne fordi vi bevisst, eller ubevisst ofte driver med ting vi egentlig ikke liker. For hva? For å kjøpe ting vi ikke trenger for å imponere folk vi ikke liker? For å se best mulig ut for folk som ikke bryr seg uansett? For å tilfredstille et samfunn som hevder det ene er bedre enn det andre? For å bevise at vi betyr noe? For hvem? Vi må begynne å faktisk stille oss disse spørsmålene. Hvorfor er det egentlig så viktig å framstille oss selv som perfekte?

Foreldrene våre lærte oss å bite tennene sammen og prøve litt hardere, fordi det var det deres foreldre lærte dem. Samfunnet har forandret seg fra den tiden vi måtte slite dagen lang på gården for å brødfø familien. Likevel kjører vi oss selv like hardt i dag. Til tross for at de aller fleste av oss har det vi trenger (og gjerne litt til) av både mat og materielle verdier. Igjen, for å imponere hvem?

 Generasjon Selvopptatt

Det sies at dagens unge er den mest selvopptatte generasjonen som har eksistert. Jeg mener det er feil. Dagens generasjon er om mulig enda mer opptatt enn tidligere av hva andre syns om dem. Det er på tide at vi våkner litt opp og faktisk begynner å bry oss litt mer om oss selv. I den forstand at vi stopper litt opp. Lytter til oss selv. Hva er det egentlig vi vil? Det er på tide å hoppe av dette sirkuset vi har skapt. Dette evige jaget etter perfeksjon. Det er på tide å begynne å bry seg litt mer om hva vi selv kan gjøre for å føle oss bedre. Ikke hva vi kan gjøre for å tilfredsstille mennesker vi ikke kjenner engang. Det er på tide å slutte å være så forbanna perfekt og heller begynne å ha det litt gøy.