Indre motivasjon

Hvordan fortsette når alt man ønsker er å gi opp?

Det er skikkelig vanskelig å skrive dette innlegget. Jeg har null motivasjon. Hver fiber i kropper skriker at jeg ikke har lyst. At jeg ikke gidder. At det ikke er noe poeng uansett. Hva er egentlig poenget? Tviler på at noen hadde brydd seg om det ikke kom en oppdatering fra meg i dag liksom. Så hvorfor sitter jeg egentlig her og skriver i det hele tatt da?

Et tema jeg er veldig fascinert av for tiden er konseptet “mastery”. Et konsept jeg ble kjent med gjennom Robert Greene’s bok ved samme navn. Før i tiden hadde man tilsynelatende mer respekt for “lærlingtiden”. Altså den perioden i livet hvor man har lov å kalle seg en nybegynner, gjøre feil og være “klønete”. Murere og andre håndverkere måtte gå i lære lengre en hva som tilsvarer en doktorgrad i dag. Det var en selvfølge at man tok seg tid til denne fasen av livet.  Det handlet om å faktisk lære, ikke bare klare å skaffe seg et papir man kunne veive rundt og skryte av. Ingen gikk rundt og forventet å være verdensmester fra første dag.

I want it all, and I want it now

I dag føler jeg vi har snudd ting litt på hodet. På grunn av tilgjengelighet og teknologi har vi muligheten til å sette i gang det ene prosjektet etter det andre. Vi er utålmodige, og har gjerne en tendens til å forvente resultater litt raskere enn det som er realistisk. Jeg selv for eksempel, er gjerne mesterkokk i egne øyne etter å ha sett et par episoder av Hellstrøms kjøkken, og skjønner derfor ikke hvorfor lammeskanken blir seig gang på gang. Jeg gjør det jo på akkurat samme måte som Hellstrøm.

Konseptet med å gjøre noe, kun for å gjøre det er litt fremmed for mange av oss. Det blir gjerne sett på som litt bortkastet tid. Vi ønsker gjerne å være produktive. Vi ønsker at jobben vi gjør skal føre til resultater, og det raskt. Se for deg å trene, dag etter dag, år etter år, uten å få de synlige resultatene du er ute etter. Eller å blogge i årevis uten at noen leser det og gir deg komplimenter. Det høres ikke særlig fristende ut. Det er her ønsket om å gi opp gjerne kommer.

Den vanskelige lærlingtiden

Jeg var verdens dårligste lærling. Jeg var veldig, veldig kreativ. Og veldig, veldig utålmodig. Jeg hadde så mange ideer og jeg skulle så helst ha sett de virkeliggjort i går. Ting ble dessverre aldri slik jeg hadde sett for meg. Jeg hadde rett og slett ikke tatt meg tid til å utvikle evnene mine. Hvem gidder å stå i timesvis å trene på bølgeføn? Det må da gå an å skape frisyren på et vis, uten all den kjedelige treningen. Jeg skrev for en stund siden at kreativitet er en av de viktigste egenskapene man kan ha. Dessverre blir kreativitet minus evner stort sett bare søl. Bare spør sensoren som skulle dømme meg til eksamen. Da jeg ble ferdig utdannet var det plutselig ingen ledig tid lengre og jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde tatt meg litt bedre tid til å trene og bli skikkelig god på det tekniske som lærling.

Vær så snill å bekreft meg!

Å gjøre noe bare for å gjøre noe, helt uten forventninger er verdens deiligste følelse. Dessverre er vi så opptatte av å være best i dag at vi ikke tar oss tid til å nyte hobbyen vår. Vi skal ha likes. Vi skal vinne priser. Vi skal bekreftes. Til og med når vi går i fjellet skal vi bekreftes. Si meg, hvem vinner egentlig en pris etter å ha holdt på med en ting i et år? Det er ikke spesielt vanlig. Likevel sprer vi rundt oss med delinger på Facebook. Stem på meg til årets ditt og årets datt. Og så blir vi skuffet når vi ikke vinner.

Bikinifitness er en “sport” hvor dette kommer veldig tydelig fram. Her skal Petra fra Sotra som løftet sin første vekt for tre måneder siden plutselig “stille”. Kun “for sin egen del” så klart. Det er greit, men bli bare ikke skuffet når du taper mot jenter som har dedikert årevis av sitt liv til trening. Jenter som gjerne har vært aktive innen idrett hele livet og som har et helt annet muskelgrunnlag. Diett er diett og ja, du er flink til å være tynn. Det er ikke noe galt å være flink til å være tynn. Det er derimot et hån mot jenter som har jobbet ræva av seg på gymmet halve livet når du klager på at du ikke vant.

Indre motivasjon

Jeg er absolutt ikke noe bedre selv. Faktisk hadde jeg rukket å bli over 30 før begrepet indre motivasjon gikk opp for meg. Jeg har alltid vært en såkalt “perfeksjonist”. En perfeksjonist som aldri noen gang har vært i nærheten av å produsere noe “perfekt”. For å være helt ærlig har jeg heller ikke klart å produsere noe i nærheten av”ferdig” heller. Gjerne fordi det ikke ble perfekt. Jeg har hatt et mindset som har lurt meg til å tro at kan jeg ikke være best i dette, er det ingen vits. Resultatet har vært mange prosjekter som har blitt startet med stor entusiasme, for så å ha blitt oppgitt etter at det ble vanskelig. Med andre ord, de målbare resultatene kom ikke fort nok.

Er det en ting jeg virkelig hater intenst så er det såkalt målsetting. Tanken er fin, men det ender stort sett bare opp med at man bare føler seg mislykket om man ikke når dem. Mål skal være realistiske, men for å være helt realistisk: “Hvor godt kjenner du egentlig deg selv?” Om målet er å trene 4 dager i uken og du bare klarer 3? Eller du blir gående et par uker uten trening fordi “livet kom i veien”?  Målsetting legger til grunn at du skal gjøre noe kun for å få målbare resultater. Hvis resultatene uteblir, mister vi motivasjonen. Det er gøy når man når målene sine, ikke fullt så gøy når man ikke når dem. Hvor mye kontroll over egen tilværelse gir egentlig målsetting da?

Indre motivasjon er å gjøre noe fordi man ønsker å gjøre det. Fordi det er gøy. Fordi det gir mestringsfølelse. Fordi tiden står stille når du gjør det. Ikke fordi noen “der ute” forventer det. Eller fordi din selvfølelse avhenger av den følelsen du tror de eventuelle resultatene vil gi. Det er helt normalt å være ytre motivert. Vi er ekstremt ytre motivert i dagens samfunn. Problemet er bare at det tar ifra oss all kontroll. Når vår motivasjon avhenger av ting vi ikke kan kontrollere som lesertall, tallet på vekta fra uke til uke eller hvor mye vi løfter i benk på en gitt dag, setter vi oss opp for tap.

Viljestyrke er vel og bra og fin å ha. I dag måtte jeg bruke viljestyrke for å komme i gang med skrivingen. Det er også en demonstrasjon i viljestyrke hver gang jeg skal lure min indre toåring på trening (VIL IKKE!!). Viljestyrke funker derimot kun kortsiktig. Jeg er overbevisst om at for å oppnå noe på lang sikt trengs det indre motivasjon. Indre motivasjon og en visjon som er litt større enn ønske om å se bra ut naken, eller tjene raske penger. Tenk hvor deilig det er bare gjøre noe fordi det er gøy. Helt uten stresset om likes og karakterer og mål. Det er den beste følelsen.