27. February 2017
Har du noen gang vært skikkelig fornøyd med noe du har gjort, bare for å få stoltheten knust i det øyeblikket du ser noen andre som har gjort noe lignende, bare mye bedre? Har du noen gang pyntet deg og følt deg ganske fornøyd, bare for å plutselig føle deg som en grå mus når noen penere kommer inn i rommet? Jeg vet at jeg har det.
Jeg kan være skikkelig i siget, super produktiv og inspirert. Jeg kan til og med tenke at ja, jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg har fått til. Helt til jeg går på Instagram eller Pinterest for å lete etter inspirasjon. Plutselig fremstår det jeg gjør som et eller annet barnehage “kunst prosjekt” blant en rekke Rembrandts og Renoirs. Det som tidligere så skikkelig profft ut, ser nå så amatørmessig ut at jeg blir flau.
Jeg er en person som elsker å alltid jobbe mot å bli bedre. Det høres så fint ut. Bedre. Jeg er fascinert av begrepet forbedring. Tenk at man kan trene på noe og stadig bli bedre. Jeg jobber og jobber, med vissheten at en plass der framme, når jeg bare har blitt god nok, der er lykken. Tanken når jeg sammenligner meg, er at det skal inspirere meg til å bli bedre.
Det føles også dritbra ut å jobbe mot et mål og se forbedring. Den dagen du begynner å se litt markering på den høyre bicepsen. Den dagen du plutselig klarer å løpe sammenhengende i en time uten stopp. Den dagen du faktisk ser at bildene du tar har blitt bedre enn de var for noen måneder siden. Det føles veldig bra. Helt til du står ansikt til ansikt med bikinifitness modellen, supermosjonisten eller hun som ikke bare har bedre bilder enn deg, men en stil og et utseende (og et budsjett) man kunne drept for. Plutselig føles ikke seieren over det du har oppnådd like søt lengre. Det kjennes med ett veldig fristende å bare gi opp. Continue reading